Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Mer standardisering gir ikke mer brukermedvirkning

Å gå for en modell som gir økt standardisering, som ikke støttes av forskning og ikke er sjekket opp mot grundige evalueringer fra Danmark, synes hasardiøst.

Annons:

Sigrid Ramdal, styremedlem i Norsk forening for psykisk helsearbeid

EVA BIRINGER OG Miriam Hartveit gir 7. desember et tilsvar til mitt innlegg om pakkeforløp i psykisk helse-tjenestene, skrevet på vegne av Norsk forening for psykisk helsearbeid. De tar til orde for forbedringer av psykisk helsevern, noe som er lett å støtte dem i. Men hvordan kan de vite at innføring av pakkeforløp vil gi en slik forbedring?

Det foreligger ingen god dokumentasjon på effekten av innføring av pakkeforløp i Danmark. I kontakt med danske fagmiljøer hører vi om at forløpene deles opp, med ulike behandlere som gir utredning og behandling, og med lang ventetid imellom. Forløpene er svært begrensede, og det gis mest gruppeterapi da dette lønner seg i pakkesystemet. Faglige vurderinger kommer i andre rekke.

SELVMOTSIGELSE. Nå vet vi ikke om dette bildet er representativt, men det bør nok ikke tas for gitt at pakkene har ført til forbedringer. Det er uforståelig at man uten å ha undersøkt dette grundig, vil sette i gang en tilsvarende prosess i Norge.

I likhet med helseministeren mener Biringer og Hartveit at brukermedvirkning kan sikres i pakkeforløpene. Men hvordan dette skal foregå, har vi til gode å få forklart. Det er en selvmotsigelse at mer standardisering skal gi mer brukermedvirkning. Pakkene legger premisser og tidsbegrensninger for forløpet, basert på diagnosen som er stilt innledningsvis. Dette står i motsetning til tanken om terapi som en likeverdig relasjon, hvor den enkelte bruker får tid og rom til å utvikle sin selvforståelse og er med på å utforme sin egen behandling.

DOMINANT ROLLE. Psykiatriske diagnoser er lite presise, og ifølge forskningen kan de ikke gi gode føringer for hvilken terapiform som vil være virksom, eller hvor lang tid prosessen vil ta. En slik idé bygger på den medisinske modell, som vi i Norsk forening for psykisk helsearbeid mener har en for dominerende rolle i psykisk helsevern. Med pakkeforløp vil denne modellen bli enda mer framtredende, til fordel for andre forståelser av psykiske problemer, hvor mennesket, og ikke diagnosen, er målestokken.

Biringer og Hartveits poeng om at brukere ikke får det de har krav på, er viktig. Muligvis kan sjekklister sikre at rettighetene blir oppfylt, men det er vanskelig å se noen grunn til at dette måtte ta form av diagnosebaserte pakker.

HASARDIØST. Videre ville det være klokt å undersøke bakgrunnen for at ting ikke blir gjort som de skal. Det er en kjent sak at spesialisthelsetjenesten preges av høyt arbeidspress og mye krav til dokumentasjon. Hvis de ansatte strever med å rekke alle standardprosedyrer og registreringer de er pålagt, vil enda en sjekkliste neppe løse problemet – og i hvert fall ikke gi mer brukermedvirkning. Kanskje er det heller økte ressurser som skal til? Mer tid ville muliggjøre mer samhandling eller flere terapitimer, alt etter hva den enkelte bruker har behov for.

Biringer og Hartveit har rett i at forbedringer må til. Men å gå for en modell som gir økt standardisering, som ikke støttes av forskning, og uten først å få grundige evalueringer fra nabolandet vårt, synes hasardiøst.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Referanser:
Mandelid, L. J. (2014). Psykisk helsearbeid som vareproduksjon. Tidsskrift for norsk psykologforening, nettutgave. http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=422045&a=4
Strand, N. (2012). Psykologer i skvis. Tidsskrift for norsk psykologforening, nettutgave. http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=216872&a=3
Stänicke, E., Oddli, H. W., Halvorsen, M. S. og Benum, K. (2015). Psykoterapiforskningen støtter ikke pakkeforløp. Morgenbladet, nettutgave. http://morgenbladet.no/2015/09/psykoterapiforskningen-stotter-ikke-pakkeforlop

Kommentarer

  • Sigrid Ramdal 17.12.2015 21.22.31

    Jeg tror nok psykisk helsevern skiller seg vesentlig fra somatikken - bl.a. er relasjonen det som er mest virksomt i terapi, og denne er det vanskelig å standardisere. De psykiatriske diagnosene er også svært forskjellige fra medisinske/somatiske diagnoser, da de ikke sier noe om etiologi eller mekanismer, og lite om hva den enkelte har bruk for. De er rent deskriptive på symptomnivå, og det er store problemer med reliabilitet og validitet. Det blir derfor ikke mulig å si på forhånd, ut fra diagnose, hvordan forløpet skal se ut for at det skal bli en god behandling. Når det gjelder ressursbruk i psykisk helsevern så er det jo allerede slik at avbestilte timer kan gis til andre pasienter eller gå til papirarbeid, så jeg vet ikke hvordan dette skulle kunne effektiviseres mer? Jeg tror at for å få ned ventetidene innen psykisk helsevern er det andre ting som må endres. Jeg hørte fra en poliklinikk i Danmark at det var kort ventetid for å få en vurdering for pakkeforløp. Slik unngikk man fristbrudd. Men etter screening ble pasientene satt på en intern venteliste i opptil ett år(!) før de kunne få "pakken" sin. Og siden det var knapt med ressurser, var det ikke en gang alltid slik at de fikk hele pakken! Jeg tror at knappe ressurser er et stort problem i psykisk helsevern, og at pakkene ikke løser dette. At det brukes mye tid på skrivearbeid mm. er også noe som med fordel kunne diskuteres. Så kan det godt hende at pakkeforløpene fungerer flott i somatikken. Men er det ikke også slik med kreftbehandlingen, som vi hører så mye bra om nå, at man i tillegg til innføring av pakkeforløp også har tilført ekstra ressurser?

  • Arne Refsum 17.12.2015 10.08.28

    Fra somatikken kan jeg si at dette handler om logistikk, ikke det å jobbe fortere. Hver colonoskopi er satt opp med like lang tid som før, det samme er blodprøver, røntgen og preoperativ time til informasjon. Operasjonen tar like lang tid som før osv. Det er det at forløpene er standardisert som gir tidsbesparelsen og at det settes av ledige ressurser til forventet aktivitet. Kommer ikke disse forventede pasientene kan timenegis til andre pasienter, eller man kan få tid til papirarbeid osv. Gjennomgang av hvor mye tid hvert trinn i en behandlingslinje tar ( ja da dette er Lean/Toyota tankegang) kan jo kanskje føre til at leger/psykologer gjør det de er best på, mens f.eks. sekretærer skriver, sender ut brev og gir nye timer. Jeg tror ikke psykiatrien er anderledes enn somatikken.

  • Sigrid Ramdal 16.12.2015 20.35.58

    Takk for kommentar! Det er ille at det er til dels lange ventetider. Men hvorfor tror du ventetidene blir kortere med pakkeforløp?

  • Arne Refsum 15.12.2015 20.58.57

    Det er vel slik at dersom ventetiden hadde vært kort, slik at pasienter som blir søkt inn raskt ville få hjelp, ville pakkeforløp vært unødvendig. Men pasienter som venter i usikkerhet og med mye plager og deres pårørende som må takle belastningen har ikke glede av at terapeuter gir de pasientene som har kommet gjennom nåløyet og er i behandling/terapi noe glede av at den " enkelte bruker får tid og rom for å utvikle sin selvforståelse og er med på å utforme sin egen behandling". Dette er kanskje Rolls Royce versjonen, men har pasienter som venter råd til å vente, eller et pakkeforløp med rettigheter å foretrekke. Kreftpasientene og kreftforeningen er i hvert fall ikke i tvil.

Nyheter fra startsiden

REGJERINGENS PLANER OM SAMMENSLÅING AV SYKEHUS I NORD

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!