Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Akuttsykehus med traumefunksjon – og behov for tall

Vi trenger bedre data for å kunne bestemme sykehusstruktur, men noen tall har vi faktisk. Og vi kjenner betingelsene for medisinske forsøk.

Publisert: 2015-11-02 — 06.00

Torben Wisborg, leder av Nasjonal Kompetansetjeneste for Traumatologi ved OUS, professor ved UiT og overlege ved Finnmarkssykehuset, Hammerfest
Guttorm Brattebø, avdelingsoverlege og sjef for Akuttmedisinsk avdeling, Haukeland Universitetssjukehus
Trond Dehli, kirurg ved gastrokirurgisk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge

DEBATTEN OM mindre sykehus går høyt for tiden, og mange ting debatteres samtidig. Vi har vært opptatt av sykehusenes funksjon for alvorlig skadde pasienter, ikke primært helseøkonomi eller andre typer akutt kirurgi.

Akutt kirurgi defineres som all kirurgi som ikke er planlagt etter venteliste,. Som debatten viser, omfatter dette svært mange forskjellige inngrep.

Alvorlig skadde personer kan ha behov for akutt kirurgi, men mange kan behandles uten operasjon. De må imidlertid observeres av personell som kan gripe inn om nødvendig.

DOKUMENTASJON. Helseøkonom Ivar Sønbø Kristiansen har rett i at vi mangler data, også for denne pasientkategorien, slik han har anført i Dagsrevyen 24 og 25. oktober samt i Dagens Medisin (15/2015 og 18/2015).

Vi har likevel noen data. Vi foretok en undersøkelse av alle alvorlig skadde pasienter fra alle sykehus som hadde komplette data for 2013 (1). Der fant vi at tre av fire traumesentre og 17 av 32 akuttsykehus hadde komplette data for 2013. For i alt 3535 pasienter ble det utløst traumealarm, altså der man mistenkte alvorlig skade. I ettertid fant sykehusene at 604 av dem hadde alvorlig skade med alvorlighetsgrad (ISS) over 15. Dette innebærer en risiko for å dø av skaden på rundt 20 prosent i internasjonale materialer.

Av de 604 ble 249 primært innlagt på akuttsykehus, og 71 ble senere overflyttet til traumesenter.

DØDELIGHET. Norge har ennå ikke et nasjonalt traumeregister som kan fortelle oss hvordan det gikk pasientene, hverken ved traumesentrene eller akuttsykehusene. Vi vet imidlertid at traumesenteret på Ullevål sykehus, siden 2005, har klart å redusere dødeligheten i denne gruppe alvorligst skadde fra et internasjonalt gjennomsnitt på tyve til ni prosent – fra studier som er publisert derfra (2).

Før kvalitet blir brukt som argument for å avskrive akuttsykehusene som behandlingssted for alvorlig skadde, er det betimelig å spørre hva dødeligheten er på de tre andre traumesentre?

DIFFERENSIERING. Norge trenger et differensiert system, der noen sykehus samler erfaring med de alvorligst skadde som trenger spesialisert behandling, mens andre sykehus tar seg av de fleste «vanlige» pasienter.

Alle må kunne dokumentere sine resultater.

SENTRALISERING. Sentralisering av en stor gruppe pasienter som har skader som kan være alvorlige, vil bety en stor endring i praksis for veldig mange pasienter.

For fødselshjelp har en lignende endring foregått over mange år. En nylig undersøkelse så på resultater for mødre og barn, og fant at antallet fødeinstitusjoner falt fra 95 til 59 i perioden mellom 1979 og 2009 (3). I det samme tidsrommet økte risikoen for fødsler utenfor institusjon til det dobbelte, og sykeligheten for mødrene steg fra 1,7 til 2,2 prosent.

Denne studien så ikke på utfall for barna. Sentralisering kommer altså ikke uten konsekvenser.

MEDISINSK FORSØK. I vanlig medisinsk forskning vil slike store endringer bli betraktet som et medisinsk forsøk der forskerne på forhånd må kunne dokumentere at forsøket i alle fall ikke skader pasientene. Vi mangler dokumentasjon på

  • at kvaliteten ved traumesentrene er på linje med det beste som kan oppnås i Norge (OUS Ullevål) og
  • at kvaliteten ved akuttsykehusene faktisk tilsier at pasientene vil ha det bedre ved lengre transport fremfor lokal behandling.

Før slik dokumentasjon foreligger, får ingen forskere tillatelse til å gjennomføre et så omfattende eksperiment. Vil helseministeren og helseøkonom Ivar Sønbø Kristiansen tilrå eksperimentet likevel?

Ingen oppgitte interessekonflikter

Litteratur:                                                                                                          

1) T. Wisborg, E.N. Ellensen, I. Svege, T. Dehli. A national trauma system? A retrospective assessment of the flow of severely injured patients in Norway 2013. Abstract. Scandinavian Society of Anaesthesiology and Intensive Care 33rd Congress, Reykjavik June 2015.                                                             

2) Groven S, Eken T, Skaga NO, Roise O, Naess PA, Gaarder C. Long-lasting performance improvement after formalization of a dedicated trauma service. J Trauma. 2011;70:569-74.                                                                                 

3) Engjom H, Morken NH, Norheim O, Klungsoyr K. Availability and access in modern obstetric care: a retrospective population-based study. BJOG. 2014;121:290-9. 

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

OBS! Du må logge inn for å kommentere

Bli medlem
  • Ivar Sønbø Kristiansen 06.11.2015 10.53.14

    Wisborg, Brattebø og Dehli sannsynliggjør med sine tall at akuttkirurgi i småsykehus kan være livreddende hvilket jeg aldri har benektet, hverken hva angår traumekirurgi eller annen kirurgi. Spørsmålet er imidlertid hvor mange liv og leveår som vinnes i småsykehus, hvor mange liv og leveår som tapes ved forsinkelse pga forsinket overføring til traumesenter, og hva netto kostnader er. I tillegg er det usikkerhet om det vil la seg gjøre å skaffe kvalifiserte akuttkirurgi for fremtidens småsykehus. Jeg har tidligere hevdet at det ikke vil la seg gjøre å få et solid, forskningsbasert svar på disse sentrale spørsmålene fordi pasientgruppen er for liten og heterogen. Jeg kan ikke se at Wisborg, Brattebø og Dehlis tall endrer på denne vurderingen. Dette er ett av mange eksempler på at det må treffes vanskelige helsepolitiske beslutninger på usikkert forskningsmessig grunnlag. Dersom vi ikke aksepterer dette, vil vi få et statisk helsevesen.

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!