Kamp om fastlegers oppmerksomhet

Erik L. Werner, fastlege, seniorforsker, Allmennmedisinsk Forskningsenhet i Bergen
SAMHANDLINGSREFORMEN og ny forskrift for fastleger har på nytt fastslått fastlegenes rolle som hjørnestenen i den norske helsetjenesten. Flere oppgaver flyttes fra spesialisthelsetjeneste til primærhelsetjeneste, og fastlegenes arbeidsoppgaver utvides tilsvarende.
Som en naturlig konsekvens av dette er det også en økende interesse for forskning i allmennmedisin, og for forskning på fastlegenes virksomhet. Utviklingen er gledelig fordi vi stadig trenger nye verktøy og metoder i allmennmedisin, og vi trenger å forstå våre pasienter best mulig.
KUNNSKAPSJAKT. Ikke bare allmennleger, men også helseøkonomer, samfunnsvitere og andre helseprofesjoner, ønsker å studere hva som faktisk skjer i møtet mellom pasient og fastlege. Fastlegene har et stort samfunnsansvar og formidler betydelige velferdsgoder, så det er naturlig og rimelig at samfunnet ønsker innsikt i hvordan fastlegene utøver sitt fag. Mye data kan hentes ut fra ulike registre og fra pasienter, men for å forstå hvordan fastleger tenker og vurderer, er vi avhengig av å samle inn data direkte fra legekontorene.
Vi har med hjelp fra Norsk Forening for Allmennmedisin (NFA) sendt invitasjon til samtlige fastleger i Norge til å delta i et forskningsprosjekt. Etter to henvendelser har 100 fastleger svart. I tillegg har nesten like mange svart på hvorfor de ikke ville delta i studien: prioritering av klinisk arbeid, drukner i tilsvarende henvendelser, og liten tillit til forskningen.
NEI TIL ALT. De fleste fastleger ønsker å drive klinisk virksomhet, og fraværet av administrasjon og byråkrati har kanskje vært sterkt medvirkende til å velge allmennmedisin fremfor sykehustjeneste. Den voldsomme reaksjonen på det første forslaget til Fastlegeforskrift viste nettopp til frykten for byråkratisering av allmennlegetjenesten. Å registrere og å rapportere, er ikke fastlegenes foretrukne beskjeftigelse, de ønsker pasientrettet virksomhet.
Mange fastleger opplever at de drukner i henvendelser om å svare på spørreskjema og/eller å registrere eller rekruttere pasienter til ulike studier. Henvendelsene er en god blanding av seriøse og useriøse spørreundersøkelser, ikke sjelden kommersielle aktører og med dårlig skjult markedsføring innlagt. Det kan være vanskelig for den enkelte fastlege å skille henvendelser fra seriøse, vitenskapelige institusjoner, fra andre virksomheter. Mange velger derfor en enkel strategi: å si nei til alt.
TILLITEN SVEKKES. Medieoppslag om fastlegers udugelighet i forhold til en lang rekke særgrupper og interesser kan svekke den enkelte leges tillit til forskningen. Når forskningsresultatene resulterer i oppslag om at legene ikke gjør jobben sin godt nok, at andre profesjoner burde overta denne pasientgruppen, eller kritikk for å være for slepphendte med forskriving eller sykmelding, mister mange leger motivasjonen for å bidra til denne forskningen. Hvorfor skal vi bruke tid og krefter på å samle data som så blir brukt mot oss?
Særlig gjelder dette når det ikke er allmennleger selv som står bak forskningen, og legene oppfatter at forskergruppen ikke har tilstrekkelig innsikt i fastlegenes arbeidssituasjon.
Det er altså mange gode grunner til at fastleger i økende grad vegrer seg for å delta med datainnsamling til forskning som de selv ikke har kontroll på. Dette er synd fordi det reduserer kvaliteten på den seriøse forskningen på allmennmedisin og allmennmedisinsk virksomhet, som kan bringe faget videre.
MÅ LETTE TRYKKET. Etter modell fra England er det foreslått å opprette et nettverk av allmennlegekontorer som inngår avtale med forskningsmiljø om å bidra med data til ulike forskningsprosjekt. Mot en fast årlig sum stiller legene opp for pasientrekruttering og datainnsamling, og honoreres i tillegg spesifikt for hvert prosjekt. Vi trenger friske, statlige midler, i tillegg til et sekretariat som kan etablere og drifte et slikt nettverk. På sikt ville dette øke kvaliteten og spare betydelig arbeidskapasitet for allmennmedisinsk forskning.
Det er også mulig NFA bør utvikle et system for å vurdere og å kanalisere henvendelser til fastleger om deltakelse i ulike studier. Så ville den enkelte lege vite at prosjekter som ikke hadde støtte i NFA, ikke hadde vært underlagt den kvalitetskontroll som en slik støtte burde innebære.
Inntil videre er vi avhengig av den enkelte kollegas velvilje og interesse. Om få dager sender vi ut vår henvendelse for tredje gang, denne gang per post til et utvalg fastleger. Vi håper legene klarer å skille ut denne fra mindre seriøse henvendelser i postbunken og spanderer de nødvendige minutter på allmennmedisinsk forskning.
Ingen oppgitte interessekonflikter
MEDFORFATTERE:
Silje Mæland, forsker ved Uni helse og Høyskolen i Bergen
Ole Rogeberg, seniorforsker ved Frischsenteret for samfunnsøkonomisk forskning
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 02/2013