Hva slags sykehus bygger vi?

Tidlig i juni ba et samlet Storting regjeringen sørge for at sykehusansatte har tilfredsstillende arbeids- og pauserom, og at de får reell medvirkning når nye bygg planlegges. Det er et gjennomslag etter mange års arbeid. Men at noe så grunnleggende måtte avgjøres på Stortinget, sier mye om hvordan vi bygger sykehus.

Bakteppet er Nye Drammen sykehus, et bygg til rundt 18 milliarder kroner der en rekke ansatte stod uten ordentlig pauserom da det åpnet i fjor høst. Da helseministeren kort tid etter holdt sin helsetale i nettopp dette bygget og understreket viktigheten av pauserom og garderober, var ironien til å ta og føle på. Han har siden bedt helseforetakene ta hensyn til dette i nye prosjekter. Men en setning i et oppdragsbrev endrer ikke årsaken til problemet.

Symptom, ikke sykdom

Et pauserom som mangler, er et symptom. Sykdommen er en planlegging som fjerner senger og operasjonsstuer, krymper arbeidsrom og legger inn effektiviseringskrav ingen sengepost klarer å innfri.

På Sykehuset Østfold Kalnes ble arealet kraftig kuttet for å redusere kostnadene, og sykehuset måtte senere leie et eksternt kontorbygg. På nye Kirkenes sykehus varslet Arbeidstilsynet om 12 pålegg etter åpningen, blant annet for manglende pauserom og garderober. Dette er ikke spredte feil. Det er samme mønster om igjen.

Korridorplass nummer fem

Det ferskeste eksempelet åpnet i november. Stavanger universitetssjukehus har i årevis ligget på korridorpasient-toppen. Likevel fikk det nye SUS på Ullandhaug like mange bemannede senger som det gamle sykehuset. Regnestykket skulle gå opp ved å «drive på en ny måte». De tillitsvalgte kalte det en utopi, og fikk rett: Allerede i andre driftsuke lå pasienter på gang.

Heller ikke de ansattes rom slapp unna: Mange sto uten garderobeplass ved åpning, fire garderober manglet toalett og dusj, og etter innflytting krangler legene om arbeidsstasjonene. En tillitsvalgt lege oppsummerer: Man har bygd pasientenes sykehus, og glemt å tenke på de ansatte. Byggetrinn 2 er utsatt og stykket opp fordi økonomien ikke bærer det. Det er ingen innkjøringsutfordring. Det er en dimensjoneringsfeil satt i system.

Først sengene, så pauserommet

Forklaringen ligger i hvordan vi planlegger. Framskrivingsmodellen beregner senger, poliklinikkrom og operasjonsstuer ut fra forutsetninger om kortere liggetid, mer dagbehandling og utnyttelsesgrader sykehusene sjelden når i praksis. Dermed barberes de kliniske kapasitetene før første spadetak. Slik kan et sykehus som aldri har hatt nok senger, bygge nytt uten å få flere.

Rommene de ansatte trenger for å gjøre jobben, beregner ikke modellen engang. Kontorer, møterom, hvilerom og garderober overlates til det enkelte foretak, og når budsjettet strammer til, kuttes de først. Logikken som barberer det kliniske tar også pauserommet.

Dette er godt dokumentert. Rapportene som Legeforeningen og Akademikerne fikk utarbeidet i 2023, viste at nye sykehus gjennomgående blir for små og at effektiviseringsgevinstene overdrives. Sykehusutvalget konkluderte med at finansieringsmodellen bidrar til at sykehus bygges for sent og for små. Alle nye norske sykehus bygges etter samme mal. Da blir feilene også de samme.

Dette angår legene

Dette handler om hvor jobben faktisk gjøres. Vaktrapporter, veiledning, dokumentasjon, faglig refleksjon og pausen som gjør at man orker neste vakt, alt krever rom. I Legeforeningens undersøkelse blant 787 leger svarer over en tredel av legene i offentlige sykehus at de bruker mye av arbeidsdagen på å lete etter et ledig rom.

Likevel planlegges det nye sykehus med forutsetningen om at legene skal jobbe «mobilt», med delte plasser i åpne landskap unna klinikken. Erfaringene er at det fungerer dårlig. Når vaktrommet er borte, sparer man ikke penger. Man tærer på det som holder folk i jobben og pasientbehandlingen trygg.

Innvendingen kommer gjerne raskt: Sykehus bygges for pasientene, ikke for de ansatte. Men det er en falsk motsetning. Pasienter behandles ikke av bygg. De behandles av mennesker. Derfor må vi bygge sykehus for dem som skal bruke dem hver dag. Det er ikke å sette ansatte foran pasientene. Det er den sikreste investeringen i god pasientbehandling.

Vi vet hva som skal til

Hvis vi ikke endrer arealnormene og forutsetningene modellen bygger på, vil det neste sykehuset gjenta samme feil, og da er vi snart tilbake på Stortinget for å vedta den neste selvfølgeligheten. La fagfolkene få reell innflytelse på dimensjoneringen. Bygg for realistisk drift, ikke optimistiske gevinster. Og behandle senger, arbeidsrom og operasjonsstuer som det de er: klinisk infrastruktur, ikke en utgiftspost.

Det sier litt om hvor vi har havnet, at en stol å sette seg på teller som en seier. Den virkelige seieren kommer den dagen vi slutter å bygge sykehus som trenger et stortingsvedtak for å få plass til menneskene som arbeider i dem, og pasientene de er der for.

Ingen oppgitte interessekonflikter