Private rekvirenter bruker offentlige laboratorier – hvem har ansvaret for overforbruket?

Gjelder prinsippene om ressursbevisst diagnostikk alle aktører i helsetjenesten?

Som bioingeniør i et offentlig sykehuslaboratorium er jeg en del av den diagnostiske grunnmuren i helsetjenesten. Vi analyserer prøver, kvalitetssikrer svar og bidrar til at pasienter får riktig behandling. Et mønster vi kan observere på laboratoriet er et økende volum av prøver rekvirert fra helprivate aktører - prøver som tas av offentlige ansatte, analyseres i offentlig regi og finansieres av skattebetalere. Dette er lovlig, men dagens praksis bør utfordres. Kloke valg gjelder for alle – eller?

Et system uten kostnadsansvar

I dagens system er det et grunnleggende misforhold: private aktører kan rekvirere prøver, offentlige laboratorier tar belastningen, og staten betaler regningen. Samtidig kan den private aktøren ta seg godt betalt for selve rekvireringen. Dette er en klassisk oppskrift på overforbruk: Den som utløser aktiviteten - bærer ikke kostnaden. Når den som rekvirerer ikke bærer kostnadene for aktiviteten som utløses, oppstår det en insentivstruktur som kan bidra til økt laboratorieaktivitet over tid. Regjeringen har fremmet et lovforslag om å fjerne refusjon når prøver rekvireres av helprivate uten Helfo-avtale. Bakgrunnen var blant annet at den estimerte årlige kostnaden for staten (de offentlige laboratoriene) er mellom 400 – 500 millioner kroner. I mars 2026 valgte regjeringen å ikke gå videre med forslaget.

Kloke valg – men for hvem?

Helse-Norge har de siste årene løftet frem kampanjen Kloke valg, der målet er å redusere unødvendige undersøkelser og behandlinger. Budskapet er klart og tydelig: unngå overdiagnostikk og overbehandling, bestill dermed riktige prøver til riktig tid. Dette er faglig forankret, og noe laboratoriemiljøene stiller seg bak. I praksis oppstår det et åpenbart paradoks: offentlig helsepersonell forventes å redusere prøvetaking, samtidig kan helprivate aktører rekvirere uten tilsvarende strukturelle begrensninger. Hvilke signaler sender dette?

Når volum erstatter vurdering

Vi som jobber i laboratoriet ser ikke journalene, vi ser rekvisisjonene. Men når enkelte rekvirenter sender et høyt volum av analyser, ofte brede, omfattende paneler, er det faglig legitimt å stille spørsmål: Er dette et konsekvent uttrykk for god medisinsk vurdering?

Rekvireringsrett er ikke bare en rettighet, det er et ansvar. For eksempel kan man se på nettsidene til en helprivat aktør at de tar seg betalt flere hundre kroner for "rekvirering av blodprøver uten time". Når blodprøver kan bestilles uten ordinær konsultasjon, er det rimelig å diskutere hvilke faglige vurderinger som ligger til grunn for rekvireringen, og hvordan dette harmonerer med målet om å unngå overdiagnostikk.

En prioriteringsutfordring vi ikke snakker om

I den offentlige debatten handler det mest om refusjon for enkelt analyser, men fra et laboratorieperspektiv, er dette bare halve bildet. Fra laboratorienes ståsted er ressursspørsmålet bredere. Hver prøve krever prøvetaking, logistikk, analyse, kvalitetssikring og fagkompetanse. Når volumet fra helprivate aktører øker, beslaglegger det kapasitet som også skal betjene pasienter i spesialisthelsetjenesten. Dette betyr i praksis at private aktører får tilgang til offentlig finansiert infrastruktur, uten å delta i finansieringen. Da blir det legitimt å stille seg spørsmålet: Er det riktig at offentlig laboratoriekapasitet skal brukes på samme måte - uavhengig av hvem som rekvirerer?

Et systematisk problem – ikke en enkeltsak

Debatten handler ikke om å mistenkeliggjøre enkelte aktører. Dette handler om et system som kan gjøre det vanskelig for laboratoriepersonell å håndtere store mengder med prøver, der prøver fra alvorlig syke pasienter på sykehus og folk som «bare vil ta en helsesjekk» hos en privat aktør konkurrerer om plass og kompetanse i det offentlige laboratoriet. Systemet må legge til rette for at kloke valg skal gjelde alle, spesielt når befolkningen presser på for mer testing og «sjekk» av egen helse.

Dersom helsemyndighetene mener alvor med prinsippene bak Kloke valg, må de også sørge for at insentivene i systemet trekker i samme retning. I dag gjør de ikke det. Når private aktører kan utløse bruk av offentlige laboratorier uten tilsvarende økonomisk eller kapasitetsmessig ansvar, oppstår en ubalanse som verken gagner laboratoriene, prioriteringsarbeidet eller fellesskapets ressurser.

Ingen oppgitte interessekonflikter