Vi trenger å få økt kompetanse ut, ikke øke antallet pasienter inn

Den prehospitale tjenesten er blitt buffer for et helsevesen i ubalanse. Løsningen er ikke flere ambulanser – det er mer kompetanse. Mellom 2020 og 2022 økte antallet akutte oppdrag for ambulansetjenestene med 38 prosent i tettbebygde strøk og 26 prosent i grisgrendte strøk. Og det er ikke trafikkulykker, drukninger, hjerneslag eller hjerteinfarkt som øker. Det er de subakutte problemstillingene.

Hvorfor blir det subakutte akutt?

Fastlegen har ofte ingen ledig tid og dagens ø-hjelpstimer blir fulltegnet bare minutter etter telefonens åpningstid klokken åtte. Pasienter som ikke fikk tid hos fastlegen får beskjed om å ta kontakt med legevakten ved forverring. Legevakten er hverken tiltenkt eller dimensjonert for å dekke opp for manglende fastlegebesøk på dagtid, og åpner ikke før etter klokken fire i de fleste kommuner, der fastlegen som har daglegevakt har mer enn nok med dagens pasienter. Pliktoppfyllende følger innbyggerne råd om å ta paracet og se det an. Dagen har kommet og gått, men pasientens tilstand er blitt forverret eller situasjonen oppleves utrygg for pasient eller pårørende, som nå ringer legevakten. For de som klarer å komme seg til legevakten, blir det mer ventetid, for det er stor pågang og harde prioriteringer som må gjøres for å sikre at de som trenger det mest kommer først. I et land med store avstander, vanskelige værforhold og en aldrende, multisyk befolkning er det heller ikke selvsagt at man kommer seg til legen. Når antallet sykebesøk i hjemmet har falt drastisk, ser hverken fastlegen eller legevakten andre løsninger enn å overføre samtalen til 113, hvor det sendes en ambulanse.

Ambulansen er ikke lenger bare en akuttressurs

Den er blitt buffer for et system som ikke er dimensjonert for behovet det skal dekke. Tilstander som tidligere ble behandlet på sykehus er flyttet ut i kommunene. Hjemmedialyse, hjemmerespirator, palliasjon og avansert smertebehandling er innført uten tilsvarende kompetansehevende tiltak i ambulansetjenesten. Nedbygging av sengeplasser i psykisk helsevern betyr at ambulansepersonell stadig oftere møter mennesker i alvorlig krise. Når ambulanser brukes til å løse oppdrag de ikke er dimensjonert for så øker responstiden, med potensielt alvorlige konsekvenser for dem som venter.

Vi trenger å få økt kompetanse ut, ikke øke antallet pasienter inn

Den akuttmedisinske kjeden håndterer ikke lenger bare hjertestans og traumer. Vi snakker om at fremtidens pasienter er eldre, har sammensatte lidelser og skal behandles hjemme. Sannheten er at fremtiden allerede har kommet. Det haster med strukturelle grep: en styrket fastlegeordning, legevaktsbiler med nødvendig utstyr, AKS sykepleiere og FACT team, men også alternative tjenestemodeller som Rørosmodellen og Prehospital vurderingsenhet som kan rykke ut, gjøre vurderingsoppdrag og møte pasienter på riktig omsorgsnivå.

Det haster å gi de ambulanseklinikerne som allerede er der ute de verktøyene de trenger for å løse de oppgavene de faktisk møter. Ambulansearbeidere og paramedisinere tar i dag komplekse kliniske beslutninger, med begrensede formelle rammer og uten en karrierevei som anerkjenner, utnytter og videreutvikler den kompetansen de alt har.

Mangler master 

Ambulansepersonell er allerede avanserte klinikere i praksis, men de mangler fortsatt et tydelig mastergradsløp som er direkte innrettet mot den brede, utøvende prehospitale rollen. I Storbritannia, Canada, New Zealand og Australia er avanserte kliniske roller i paramedisin etablert og dokumentert i over ti år. Prehospitalt personell med masterutdanning undersøker og behandler. De starter og avslutter pasientforløp som tidligere krevde legeundersøkelse. Innenfor sine gitte rammer bidrar de til bedre pasientflyt og bedre ressursbruk. Både pasientene – og helsetjenesten - slipper unødvendige innleggelser.

Norge har verdensledende prehospitale tjenester, men vi mangler et bredt klinisk utdanningsløp som kan ta tjenesten videre og gi utøvende klinikerne reelle faglige karriereveier etter grunnutdanning.

OsloMet og Stiftelsen Norsk Luftambulanse kartlegger nå mulighetene for å etablere et mastergradsprogram i avansert prehospital akuttmedisin, med en tydelig klinisk profil og rettet direkte mot utøvende ambulanseklinikere. Programmet vil dekke hele kjeden – AMK, ambulanse, luftambulanse, legevakt, forsvaret og offshore – og hele spekteret av akutt syke og skadde pasienter, ikke bare de med åpenbart livstruende tilstander.

Krever politisk vilje

En klinisk masterutdanning er mer enn et tilbud til den enkelte ambulansekliniker. I dag baseres kunnskapsgrunnlaget for prehospitale tjenester i stor grad på inhospital praksis. En master legger grunnlaget for at en profesjon kan drive forskning, fag- og tjenesteutvikling. Helsepersonellkommisjonen er tydelig: vi kommer til å mangle helsepersonell.

Løsningen er ikke bare å utdanne flere. Vi må bruke dem vi har, bedre. Det krever politisk vilje til å dimensjonere kommunehelsetjenesten riktig, og institusjonell vilje til å anerkjenne at de menneskene som møter pasientene først – ofte alene, langt fra sykehus, midt på natten – fortjener et utdanningstilbud som i enda større grad gjenspeiler de oppgaver og det ansvaret de faktisk ivaretar.

Ingen oppgitte interessekonflikter