Villscreening er ikke det samme som likeverdig tilgang
Menn med høy helsekompetanse og ressurser oppsøker testing, mens mange andre aldri blir undersøkt.
Annonse kun for helsepersonell
Innlegget i Dagens Medisin beskriver dagens PSA-testing som «villscreening» og peker på at Norge ennå ikke har innført et nasjonalt screeningprogram. Det er riktig. Men det betyr ikke at dagens situasjon er god nok.
Utfordringen med dagens ordning er nettopp at den er tilfeldig. I dag er det den enkelte mann som må kjenne til risikoen, be om en PSA-test og møte en fastlege som er villig til å rekvirere den.
Resultatet er store geografiske og sosiale forskjeller. Menn med høy helsekompetanse og ressurser oppsøker testing, mens mange andre aldri blir undersøkt. Når ansvaret legges på den enkelte, får vi ikke et likeverdig helsetilbud. Vi får et system der tidlig diagnostikk avhenger av hvor du bor, hva du vet og hvor aktiv du selv er i møte med helsetjenesten.
600.000 PSA-prøver
Ja, det tas rundt 600.000 PSA-prøver hvert år i Norge. Men det betyr også at en betydelig del av målgruppen aldri testes. Det er disse mennene vi må nå dersom vi skal redusere dødeligheten av prostatakreft.
Professor Hein Van Poppel, en av Europas fremste eksperter på prostatakreft og tidlig diagnostikk, har vært tydelig på dette: Opportunistisk PSA-testing reduserer ikke dødeligheten på befolkningsnivå. Det som virker, er et organisert, risikobasert og kvalitetssikret screeningprogram.
Annonse kun for helsepersonell
Målet er ikke å ta flest mulig PSA-prøver, men å sikre at de riktige mennene blir invitert til testing og fulgt opp etter felles kriterier.
Ahus-pilot
Det er nettopp derfor pilotprosjektet ved Ahus er så viktig. Hensikten er ikke å teste flest mulig, men å utvikle et organisert og kunnskapsbasert program som sikrer at menn med forhøyet risiko får et likeverdig tilbud om testing og oppfølging – uavhengig av bosted, helsekompetanse og egen evne til å etterspørre en PSA-test.
Prostatakreftforeningen mener derfor at diskusjonen ikke bør handle om hvorvidt vi har «villscreening» eller ikke. Det sentrale spørsmålet er om vi er tilfredse med at menn fortsatt må ta ansvaret alene for å oppdage Norges vanligste kreftform hos menn.
Vårt svar er nei.
Veien videre er ikke å videreføre dagens tilfeldige praksis, men å bruke erfaringene fra Ahus-piloten til å etablere et organisert, risikobasert og kunnskapsbasert screeningprogram som også når mennene som aldri ber om en PSA-test. Først da kan vi snakke om et reelt likeverdig tilbud – og om en strategi som faktisk kan bidra til å redusere dødeligheten av prostatakreft.
