Psykisk helsevern trenger samarbeid, ikke profesjonell revirkamp

Dette er et tilsvar til kronikken «Kvalitet og kloke valg i psykiatrisk spesialisthelsetjeneste» av Lars Lien og Solveig Klæbo Reitan, publisert i Dagens Medisin 7. juli.

Det første som slår meg, er begrepsbruken. De omtaler feltet som «psykiatrisk spesialisthelsetjeneste», ikke psykisk helsevern. Det er en viktig forskjell. Psykisk helsevern er et tverrfaglig felt, der leger, psykologer, sykepleiere, sosionomer, vernepleiere, ergoterapeuter og andre faggrupper sammen bærer ansvaret for utredning, behandling og oppfølging. Når feltet konsekvent omtales som psykiatrisk spesialisthelsetjeneste, snevres det inn til et medisinsk-psykiatrisk domene. Det gir et skjevt bilde av hvordan tjenestene faktisk fungerer.

Det andre som er påfallende, er karikaturen av utredningspraksis. Innlegget gir inntrykk av at pasienter møtes av endeløse skjemaer, tilfeldige testbatterier og mekanisk cut-off-tenkning, mens den erfarne klinikeren settes opp som idealet: en som kan se pasienten, skjære gjennom og komme raskt videre. Den motsetningen blir for enkel.

God utredning i psykisk helsevern handler om å samle relevant informasjon: klinisk samtale, utviklingshistorie, funksjonsbeskrivelse, komparentopplysninger, tidligere journalopplysninger, observasjon over tid og standardiserte metoder der det er nyttig. Brukt klokt kan spørreskjemaer, strukturerte intervjuer, psykometriske metoder og nevropsykologiske undersøkelser gi bedre presisjon. De kan også korrigere magefølelse, diagnostiske moter og faglige kjepphester.

Det finnes overutredning, dårlig skjemapraksis og rigide prosedyrer i psykisk helsevern. Det bør kritiseres. Men det blir merkelig når standardisering nærmest fremstilles som problemet i seg selv. I vurderinger av ADHD, autisme, traumelidelser, bipolaritet, personlighetsproblematikk og sammensatte funksjonsvansker er risikoen for feilvurderinger betydelig. Nettopp da trengs både klinisk erfaring og systematikk.

Innlegget kan også leses som et forsøk på å flytte definisjonsmakten tilbake til psykiateren. Når andre faggruppers metoder reduseres til «skjemaer» og «tester», forsvinner mye av den kompetansen som faktisk finnes i tjenesten: diagnostikk, psykometri, utviklingspsykologi, nevropsykologi, miljøterapi, funksjonsvurdering og langvarig klinisk oppfølging. Psykisk helsevern blir svakere dersom slike bidrag omtales som byråkratiske hindringer snarere enn som faglige ressurser.

Det vi trenger, er ikke mer mistenkeliggjøring mellom profesjoner. Vi trenger mer tillit til hverandres kompetanse. Psykiatere, psykologer og andre faggrupper ser ulike deler av pasientens bilde. Noen har særlig kompetanse på medisinske vurderinger, komorbiditet og medikamentell behandling. Andre har særlig kompetanse på psykologisk diagnostikk, utviklingshistorie, funksjonsvurdering, psykometri, terapi og miljømessige tiltak. Pasientene taper når disse perspektivene settes opp mot hverandre som konkurrerende territorier.

Kloke valg i psykisk helsevern bør handle om å bruke ressursene bedre, ikke om å lage en ny profesjonskamp forkledd som kritikk av overutredning. Pasientene trenger vurderinger som er grundige nok, relevante nok og nyttige nok. Da trengs klinisk skjønn, standardiserte metoder, tverrfaglig samarbeid og faglig ydmykhet.

Kritikken av unødvendig ressursbruk er legitim. Den lettvinte løsningen som antydes — mindre struktur, mer «erfaren kliniker» og en tydeligere medisinsk-psykiatrisk innramming av feltet — fremstår langt mindre klok.