Når politiske føringer ikke lar seg forene med virkeligheten i BUP

Det er bra å ha et mål om redusert ventetid. Ingen ønsker at barn og familier skal vente lenger enn nødvendig på å få hjelp. Men det er viktig å sikre at det hjelpen som gis er god og at vi prioriterer riktig. Presset på BUP er allerede for stort, og tjenestetilbud rammes. Henvisningsmengden til BUP er doblet de siste 5 årene. I Riksrevisjonens rapport fra April kommer det frem at det har vært en 78 % økning i henvisninger per ansatt i BUP ved Oslo universitetssykehus fra 2019 til 2024: Riksrevisor: – Mange barn og unge får ikke hjelpen de trenger.

Samtidig som ventetiden skal ned, kuttes det i budsjetter: Store psykiatri-kutt i Oslo universitetssykehus – kutter 105 millioner – Stor-Oslo, og BUP skal utvikle bedre tilbud for spesielt sårbare pasienter innen barnevern og rus: Ny rapport vil flytte ansvar for psykiatri og rusbehandling ut av barnevernet – Stor-Oslo.

I prioriteringsarbeidet med pasienter i BUP, bruker vi en Prioriteringsveileder utarbeidet av Helsedirektoratet. Slik setter vi frister for når helsehjelpen skal starte. Et eksempel er utredning av ADHD. Her åpner dagens prioriteringsveileder for en frist på opptil 13 uker. Det skyldes ikke at ADHD er uviktig, men at mange andre tilstander krever raskere oppfølging. Barn med alvorlig depresjon, selvmordsfare, psykose eller alvorlige spiseforstyrrelser får oftest tilbud i løpet av 1 uke.

Kravet om kutt i ventetid, vil ikke gi et bedre tilbud til de alvorlig syke pasientene, og vi har nærmest ingen incentiver for å prioritere disse, da det ikke vil gi noen særlig reduksjon i gjennomsnittlig ventetid. Det vil imidlertid få store utslag dersom vi lar ADHD-pasientene rykke fremover i køen. Helseministeren har allerede uttrykt bekymring for økningen i ADHD-diagnoser og medisinering. Allikevel ber han oss nå om å prioritere nettopp disse pasientene. Spørsmål om ADHD er den hyppigste henvisningsgrunnen til BUP.

Dagens styringssignaler sender et tvetydig budskap til tjenestene. På den ene siden skal vi følge nasjonale prioriteringsregler. På den andre siden skal vi levere ventetidstall som i praksis presser oss til å prioritere annerledes.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor politikere ønsker seg kortere ventetider. Samtidig er det viktig å erkjenne at ikke alle ventende pasienter har samme behov eller samme risiko ved forsinket hjelp. Noen kan vente noe lenger uten vesentlige konsekvenser. For andre kan forsinkelser få betydelige følger for utvikling, skolegang, familiesituasjon og i alvorlige tilfeller liv og helse.

Derfor trenger vi en ærlig diskusjon om hva vi faktisk ønsker å oppnå. Hvis målet er at de sykeste barna skal få hjelp først, må styringsmålene støtte opp under dette. Hvis målet først og fremst er å redusere gjennomsnittlig ventetid, må vi være åpne om at det kan få utilsiktede konsekvenser.

I BUP bør prioritering handle om alvorlighet og behov – ikke om hvilke pasienter som hjelper oss å nå et politisk måltall.