Alt var bedre da jeg var ung

Det var selvsagt travelt den gangen også, men man (altså legene og sykepleierne) sto i det. Alt dreide seg om at fagfolkene gikk sammen for å lage det best mulige tilbudet for pasienten. Og pasienten befant seg, som vi alle vet, i sentrum! Å, om vi bare kunne skru klokka tilbake!

Det kan vi som kjent ikke, men vi kan jo mimre. Her er noen spredte utklipp fra aviser og tidsskrifter. Vi kan begynne i 1979. (London Calling kom det året. Den gangen kunne de som kjent også lage musikk, ikke det datagenererte rælet dagens ungdom hører på.)

Lørdag 6 januar 1979 kunne vi i Aftenposten lese et intervju med helsedirektør Torbjørn Mork. Han er bare sånn måtelig imponert over datidens helsepolitikere: «Dagens politikere må snart bestemme seg for hvor høyt ambisjonsnivået skal være. (...). Mens politikere snakker om prioritering, viser praksis at de ikke synes å vite hva ordet betyr, i det alt tilsynelatende prioriteres innen helsetjenesten». Og som om han kunne forutse en debatt om terskelverdier og legemidler knappe 50 år fram i tid: «Sannheten er imidlertid at vi ikke kan gi alt som er teoretisk mulig til alle.» Tenk det, Hedda, man diskuterte prioriteringer også før helseforetaksreformen!

Vi skrur klokken fram til 1983. Lørdag 20 juli kan Aftenposten rapportere fra en krise på Regionsykehuset i Trondheim: «Situasjonen er så alvorlig at nedtrappingen av virksomheten kan fortsette ut året.» Reaksjonene er, kan avisen fortelle, sterke: «Nedtrappingen av drift (..) har utløst sterk kritikk fra legehold (..) og det er brukt uttrykk som skammelig, uforsvarlig og grotesk.»

Og det blir ikke bedre. Bergens Tidene kunne den 7 august 1987 fortelle om krise over hele landet. I Tromsø var situasjonen så ille at «sykehusstyret har fraskrevet seg ansvaret for å bringe budsjettet i balanse». «Trolig står vi ovenfor en landsomfattende krise i sykehusvesenet.» skriver BT videre. Støtte for dette finner vi også i Aftenpostens oppslag den 20 mars samme år. «Oslos problem er at sykehusene befinner seg i en akutt unntaktstilstand fordi de til enhver tid må ta hånd om 300-500 pleiepasienter som egentlig skulle vært overført til sykehjem.»

Men dette var 80 tallet. Det ble kanskje bedre på 90 tallet? Vel, her er Audun Bell, styremedlem i Hjerte og lungetransplantertes forening, i Aftenposten 14 april 1992: «Det er en uverdig debatt om vår helse og sykehuskrise som nå holder på å få overtaket. Vi blir overøst med vanskelige ord som produktivitet, effektivitet, nytteeffekt, prioritering etc, som om det hele skulle dreie seg om hermetikkfabrikker.» Ikke pølsekiosk som i dag, men mer trauste hermetikkfabrikker på 90-tallet altså.

Vi lar daværende president i Legeforeningen, Hans Petter Aarseth oppsummere det hele i Tidsskriftet den 10 mars 1996: «Vi har gjennom flere år registrert en økende misnøye og frustrasjon blant sykehuslegene. Resultater fra legekårsundersøkelsen forteller at særlig overlegene er frustrerte over manglende faglig autonomi, stort ansvar og uklare ledelsesforhold (...) På toppen kommer et stadig sterkere press for å øke "produksjonen". Kravene til innsats kommer i bølger, som en følge av pakker og ekstrabevilgninger. Like sikkert kommer nedskjæringer og pålegg om kortere arbeidstid for å holdebudsjetter når kassen er tom.»

Dette var altså 1996. Den gangen systemet, skal vi tro nostalgikerne, var «bygd opp rundt fagfolk, nærhet og tillit». I 1997 kom ISF, i 2002 foretaksreformen, og siden har det som kjent, sakte men sikkert, gått til helvete. Som Ole Paus observerte allerede i 1987: Alt var bedre under krigen. Helt sikkert også fotballandslaget. Slik er det bare, og ingen skal komme her å prøve å fortelle meg noe annet. God sommer!