Christopher Elnan Kvistads blogg

Foto: Illustrasjonsbilde, Colourbox

Tanker fra en travel nattevakt

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Christopher Elnan Kvistad

Christopher Elnan Kvistad er legespesialist og postdoc ved Nevrologisk avdeling på Haukeland Universitetssykehus og har doktorgrad innen nevrologi. Han har tidligere vært forskningsansvarlig i styret i Yngre legers forening og foretakstillitsvalgt for de yngre legene i Helse Bergen.

Jeg er sliten. Vakten går mot slutten. Klokken er 5 om morgenen og jeg sitter i akuttmottaket foran en livredd jente. Snart 14 timer i strekk og like mange pasienter. Like mange skjebner. En skjebne hadde multippel sklerose, en annen var kun dehydrert. En skjebne har trolig kreft med spredning. Hun vet det bare ikke selv ennå. Jeg har ikke hatt tid til å snakke med henne etter at hun ble lagt på post.                                                

En tanke streifer meg. Det er ikke alltid like lett å huske at det faktisk er skjebner vi snakker om. Når seks pasienter ligger og venter på deg i akuttmottaket ved vaktens begynnelse, på rekke og rad i hver sine rom, føler man seg egentlig mer som en samlebåndsarbeider enn lege. Heldigvis pleier det ikke å være så ille på mine vakter i forhold til hvordan andre vaktleger har det. Ta for eksempel indremedisin. Der kan listen med ventende pasienter være stappfull når vakten starter. Unna med den, så er det nestemann, og så nestemann osv. Men så er det jo kanskje en mening med det. Hver pasient med sine diagnosekoder betyr penger i kassen for sykehuset. Og jo mindre legeressurser som behøves per pasient, desto bedre må det jo være.

«Kan det være kreft», spør jenta meg. Hun forsøker å framstå uaffisert, men jeg ser at hun er redd. Jeg har lyst til å forklare henne at det er små sjanser for at flekken som ble oppdaget på CT av hodet er noe ondartet, men at det likevel er nødvendig med videre utredning. «Men hva vil videre utredning si», lurer hun kanskje på. «Det vil si MR av hodet, spinalpunksjon kanskje (det er ikke så vondt som mange hevder, ofte går det faktisk helt fint). Du skal få en grundig vurdering av spesialister som er eksperter i sine fag. Vi skal passe på, gjøre dette skikkelig» Jeg har lyst til å svare henne på alle spørsmål og bekymringer hun måtte ha. Lette litt på børen som har lagt seg over henne. Men det går ikke. Callingen piper, det er en dårlig pasient med akutt hjerneslag på vei inn, han er her om 2 minutter.

Jenta ser spørrende på meg. Jeg rekker kun å si jeg skal forsøke å snakke mer med henne etterhvert. De andre to pasientene som allerede har ventet noen timer på meg, må nok også smøre seg med enda mer tålmodighet. Det samme gjelder magesekken min. Det har vært lite tid til å spise i natt, men bare fire timer igjen til vakten er over nå. Pasienten med hjerneslag trilles hastig inn på naborommet av to ambulansearbeidere. Nå må alt gå fort, time is brain - hvert sekund teller…

Vakten er over nå, det er 5 minutter til morgenmøtet og til en helvetesmaskin av en calling kan gis videre til en uthvilt kollega. Jeg er sliten, men glad. Jeg rakk å snakke med alle pasientene på post, den redde jenta med det uklare funnet på CT inkludert. Hun virket mindre redd etter at jeg fikk informert henne skikkelig. Jeg klarte også å se til pasientene som hadde ventet så lenge. De var ikke sure som jeg hadde fryktet. Tvert imot, den ene pasienten spøkte og sa at han helt fram til nå hadde trodd at hans egen jobb var stressende.

Men det går bra med meg. Jeg fikk til og med et klapp på skulderen av overlegen som var på vei til vaktrommet for å hente pasientoversikten. «Bra jobbet, Christopher». Det har vært en hard uke med mange vakttimer, men nå er den snart slutt.
Hvordan kan slik jobbing være forsvarlig, har jeg noen ganger fundert på. Det er jo ikke en vanlig fabrikkjobb det er snakk om. Jeg jobber langt utover det som er tillatt i lovverket og jeg jobber med syke mennesker og deres skjebner. En liten glipp fra min side etter flerfoldige timer i strekk med jobbing, kan bety et liv i lidelse for noen andre. Hvordan klarer jeg det – uten at det går på bekostning av egen helse eller pasientenes sikkerhet?

Svaret er overraskende enkelt. Jeg klarer det fordi det er trygge rammer rundt meg. Jeg er med i en kollektiv arbeidsplan som til enhver tid er lik for alle vaktlegene på avdelingen. Med denne planen vet jeg at jeg alltid vil kunne hvile etter harde uker med vakt og at jeg vil ha nok tid til å hente meg inn igjen. Jeg vet at arbeidsplanen er forsvarlig ovenfor meg og mine pasienter fordi tillitsvalgte ved avdelingen har gått igjennom og sjekket at den er det. Og jeg vet at selv om min leder kan være presset av et stadig økende innsparingsjag fra øvre hold, så vil den kollektive planen alltid kunne hindre at det drives råkjør på enkeltleger som meg for å spare penger.
En slik trygghet betyr alt. Jeg er sliten. Men vakten min er ferdig.

Fakta:

  1. Sykehusleger i Norge har i flere tiår hatt en godt fungerende arbeidsplanlegging som har vært forutsigbar for både leger, arbeidsgiver og pasienter.
  2. Spekter ønsker nå å forkaste denne ordningen og fragmentere de felles arbeidsplanene til en billigere løsning med individuelle arbeidsplaner.
  3. Sykehusleger trenger et kollektiv vern med trygge, forutsigbare og kollektive arbeidsplaner fordi legene i dag jobber langt utenfor maksimalbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. En individualisering vil føre til at den enkelte lege vil stå alene ovenfor en mektig arbeidsgiver med hang til innsparing, effektivisering og kutt. Til syvende og sist vil dette ramme pasientsikkerheten.
Powered by Labrador CMS