Christer Mjåsets blogg

Mister sykehusdirektørene garderoben?

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Christer Mjåset

Christer Mjåset er visepresident i Legeforeningen og leder av Yngre legers forening. Han er spesialist i nevrokirurgi og er utdannet cand. med og cand. mag ved Universitetet i Oslo.

Norske sykehusleger rapporterer om rekordlav autonomi og åpenhet og mener kvaliteten i pasientens helsetjenesten går i feil retning. Mange vil ikke anbefale yrket til andre. Er sykehusdirektørene i ferd med å miste garderoben?

Leger er engasjerte i faget sitt. Det er ikke noe nytt, og det bekreftes av den store undersøkelsen som firmaet Rambøll nå har gjort for Legeforeningen. Nesten 6000 sykehusleger har svart på spørsmål om alt fra pasientbehandling til arbeidsmiljø, og ikke helt uventet kommer det frem at livet i hvit frakk er meningsfullt og gir en hverdag full av utfordringer. Denne opplevelsen har tradisjonsmessig også vært smittsom. Alle kjenner til såkalte legefamilier der både far, datter, sønn og tante er leger. Jeg kommer selv fra en slik familie, og kan skrive under på at fremsnakkingen av faget har vært tilstede under hele oppveksten. Det har aldri blitt underslått at det er mye arbeid forbundet med yrket, men tittelen er blitt båret med stolthet. Når min bestefar ropte på «feltskjærer´n», så var det med dårlig skjult beundring i stemmen.

Om den norske legen vil være forbundet med den samme statusen i tiden som kommer, er usikkert, i hvert fall om man skal ta resultatene fra Rambøll-undersøkelsen på alvor. For det som er spesielt slående er den negative oppfatningen norske sykehusleger har om sykehusenes fremtidsutsikter. Færre enn hver tredje sykehuslege mener sykehusene er i en utvikling som vil føre til bedre pasientforløp. Bare 15% mener sykehusene med tiden vil bli en bedre arbeidsplass. Pila går i feil retning, og det er de yngste som er de mest pessimistiske. Også stoltheten er blitt såret med årene. Norske sykehusleger er signifikant mindre stolt av å yrket sitt enn andre arbeidstakere i norsk arbeidsliv. Og det er svært få som vil anbefale yrket til andre. Halvparten av de yngre legene er helt uenig eller uenig i at de er villig til å gjøre nettopp det. Kvinnene er mer negative enn mennene. Og med sykehusets størrelse minsker også anbefalingsiveren.

Så vondt vil man altså ikke sine nærmeste, er det fristende å konkludere. Er dette kanskje slutten på legefamiliene?

Rekordlav autonomi

Og det er mer: «Så lave tall ser vi aldri ved så store datainnsamlinger» ble det uttalt da undersøkelsen ble presentert for Legeforeningens sentralstyre nå i mai. Personlig autonomi, åpenhet og medbestemmelse var skåringstallene det ble siktet til. Ikke bare er disse tallene lave, men det er også svært lite variasjon knyttet til variablene autonomi og åpenhet på landsbasis. Det er altså ikke slik at det er noe bedre på små sykehus enn på større. Også arbeidsbelastningen virker å være i overkant for høy. Som i undersøkelsen Yngre legers forening gjorde i fjor høst, har mange ikke tid til å spise lunsj på jobb. Callingen piper, og man løper heller til neste arbeidsoppgave.

Det har vært mye skriverier om arbeidsforholdene i sykehus de senere årene. En «fryktkultur» mellom ledere og ansatte er blitt debattert på NRK i beste sendetid. Det rapporteres om mangel på støttepersonell, og en tillitskrise mellom arbeidstakere og arbeidsgivere lå til grunn for en rekordland sykehusstreik høsten 2016. Mange peker mot Storbritannia og det offentlige helsevesenet NHS, som der er under forfall. Likevel holder den norske helsetjenesten fortsatt stand. Man kan lure på om det bare er foreløpig.

Det har vært nevnt fra talerstolen i Landsstyret at leger er flinke til å fjerne kjeppene i hjulene for arbeidsgiver. Vi strekker oss litt lenger enn det vi trenger fordi vi er engasjerte og fordi vi bryr oss om pasientene våre. På et tidspunkt vil likevel en engasjert lege tenke at nok er nok. Arbeidssituasjonen utløser en fandenivoldsk holdning til eget arbeid, og man gir opp. At leger sier stopp, vil kanskje være bra for nettopp legene selv. Men det vil ha store konsekvenser for kvaliteten på norsk helsetjeneste og andre yrkesgrupper som man jobber med i det daglige. For å bruke en fotballmetafor kan Rambøll-undersøkelsen tyde på at sykehusdirektørene er i ferd med «å miste garderoben». Og det er svært alvorlig, spesielt når tendensen er størst i ungdomslaget – de som skal ta over laget "Pasientenes helsetjeneste FC" om bare noen år.

Noen lyspunkter

Det er noen lyspunkter. Norske sykehusleger opplever at pasientene er tilfredse med helsetilbudet og at oppgaver løses med god kvalitet. Stedlig ledelse er tydelig verdsatt – der det eksisterer. Det er også store variasjoner knyttet til spesielt medbestemmelse, noe som tyder på at enkelte ledere får det til, andre gjør det ikke. Til slutt må vi tilbake til engasjementet. Det er påfallende høyt sett i lys av alt det negative som rapporteres. Det er også det som gir håp. For forvaltes helsearbeidernes helsetjeneste bra, så vil den nedadgående pila kunne snus. Da må man imidlertid ta signalene på alvor.

Bent Høie vil bli nødt til å kommentere resultatene. Han har så langt vært flink til å legge diskusjoner om som dette død med kommentarer som: «Dette bekrefter hva norske leger forteller oss. Arbeidsforholdene i sykehus er er preget av hardt arbeidspress.» Det hadde vært fint om han forsøkte å gå dypere inn i materien denne gangen.

I hvert fall om han skal ha med seg garderoben.

Powered by Labrador CMS