Screening, lykke og livslengde

Erik Nord, seniorforsker ved Nasjonalt folkehelseinstitutt
I DAGENS MEDISIN (07/2016) har Mette Møller med flere og Ingar Løge hver sine artikler hvor det refereres til forskningsfunn det kan stilles spørsmål om.
Møller og medarbeidere har studert virkningene i Norge av villscreening for prostatakreft gjennom PSA-testing. De finner at villscreeningen trolig har redusert dødeligheten, men at det samtidig er betydelig økt behandling av tidlige stadier av prostatakreft. Mange av behandlingene ville kanskje ikke ha vært nødvendige fordi prostatakreft vokser langsomt – og at prisen er alvorlige bivirkninger i form av inkontinens og impotens.
AKTIV OVERVÅKING. Problemstillingen er velkjent fra screening for brystkreft. Men problemet på brystkreftområdet har vært, og er vel i stor grad fremdeles, at hvis legene først gjør funn, føler de at de må behandle. På området prostatakreft har aktiv overvåking med årene blitt et vanligere handlingsalternativ. Det skal i prinsippet innebære at økt oppdagelsesforekomst av tidligstadier blir mindre uheldig, for så vidt som mange oppdagelser ikke vil føre til behandling og dermed heller ikke til bivirkninger.
Jeg savner at Møller og medarbeidere kombinerer sine funn med det man vet om økt bruk av aktiv overvåking som handlingsalternativ – og diskuterer om hvorvidt denne utviklingen kan tilsi at man i større grad enn før bør anbefale menn å la seg PSA-teste.
LYKKE OG LEVETID. Ingard Løge tar opp en vanlig antakelse om at lykkefølelse reduserer produksjon av stresshormoner og styrker immunapparatet og dermed gir et lengre liv.
Løge refererer en undersøkelse i Lancet som tyder på at antakelsen ikke holder. Forskerne registrerte lykkefølelse i en stor kohort av britiske kvinner og observerte siden deres dødelighet i 10–15 år fremover. Etter justering for alder fant man lavere dødelighet blant de lykkelige enn blant de mindre lykkelige – altså støtte til utgangshypotesen. Men når man fjernet alle med alvorlig kronisk sykdom fra analysene, og også justerte for kvinnenes vurdering av egen helse på inklusjonstidspunktet, fant man ingen sammenheng mellom lykke og levetid.
FAKTISK EFFEKT? Løge skriver at studien neppe vil bli utfordret med det første. Men jeg mener det kan settes spørsmålstegn ved kontrollene for alvorlig sykdom og vurdering av egen helse. Hvis utgangshypotesen om lykkens livsforlengende virkning via stresshormoner og immunapparat er riktig, og lykkefølelse på et gitt tidspunkt i livet er høyt korrelert med tidligere lykkefølelse, vil tidligere lykkefølelse allerede ha innvirket på forekomst av alvorlig kronisk sykdom og vurdering av egen helse på inklusjonstidspunktet i den aktuelle studien.
Å kontrollere for disse to variablene, vil da være å ta bort faktisk effekt av lykkefølelse.
Ingen oppgitte interessekonflikter