«Eyes wide shut»

Også på avdelingsnivå har vi sett grelle eksempler på ledere som styrer underordnede gjennom fryktmekanismer. Toppledelsens tilnærming i disse sakene har vært å lukke øynene.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.

Christian Grimsgaard, overlege ved håndseksjonen på ortopedisk avdeling og tillitsvalgt ved OUS
DISKUSJONEN OM ytringsklimaet i norske sykehus har dominert helsedebatten de siste ukene. Også i mitt sykehus. Den nylig avgåtte klinikklederen Olav Røise og sykehusdirektør Bjørn Erikstein barket sammen i Dagsnytt attens studio femte februar. Ikke mann mot mann. Direktøren ønsket ikke å møte sin tidligere underordnede til noen debatt. For så vidt talende for stemningen. Røise ble i stedet sittende side om side med Eli Berg, lege og forfatter av en bok om de utstøtte: De som har blitt stygt taklet av skruppelløse sykehusledelse landet rundt.
Røise og Erikstein møtte hverandre derfor i stedet i døra, Røise, en mangeårig kjent og kjær leder, på vei ut. Det symboltunge skiftet avdekket en tilsynelatende dyp uenighet mellom de to engang så nære sykehuslederne. Der Røise omtaler dårlig ytringsklima som et utbredt problem i sykehus, blåser Erikstein ham av i neste innslag: – Det finnes ikke noe generalisert fryktkultur i mitt sykehus.
For å understreke sitt poeng, pekte Erikstein endog på tillitsvalgte som sannhetsvitner. Så hva skal en lytter tro?
ANSTRENGT KLIMA. Et anstrengt ytringsklima har fulgt sykehusene i Oslo helt fra oppstart av fusjonen. Blant eksemplene også direktøren kjenner godt til, er det flere som kunne passe godt inn i Eli Bergs lille skrekkbok om skjendig håndtering av «vanskelige» medarbeidere.
Følgende eksempel kan tjene som illustrasjon: Tidlig under fusjonen ble det avholdt en rekke allmøter. Som ledd i informasjonsarbeid og involvering. Under et møte på Aker stilte en høyt respektert og erfaren fysioterapileder et spørsmål fra salen: «Vil det komme til oppsigelser av noen av mine underordnede? Den ferske direktør Siri Hatlen kunne berolige lederen med at det ikke var planlagt oppsigelser i 2010. Men hva da med 2011? ble det spurt. Hatlen kunne ikke gi noen forsikringer om dette.
Direktøren undret etterpå hvem det var som hadde stilt spørsmålet, og fikk orientering av klinikkledelsen. Trolig glemte hun senere hele saken.
YDMYKELSER. Men i klinikken ble tiltak iverksatt. Opprydding var påkrevet. Etter noen dager ble den vitebegjærlige assisterende avdelingslederen innkalt til nærmeste leder. Hennes tid i nestlederstolen var omme.
Å følge fysioterapilederens videre ferd i sykehuset, vil føre for langt her. Men taklingene stoppet ikke med degraderingen etter allmøtet. Hun hadde en serie ydmykelser i vente. Da arbeidsforholdet til sist tok slutt, formulerte hun et rystende brev om sine opplevelser, stilet til toppledelsen. Hatlen hadde da forlatt skuta. I skriftlig tilsvar uttrykte sykehusets ledelse at de ikke fant grunn til å behandle klagemålet da den ansatte jo nå hadde sluttet. De benyttet anledningen til likevel å uttrykke full tillit til lederlinjen som hadde taklet så stygt.
MED LUKKEDE ØYNE. Også på avdelingsnivå har vi sett grelle eksempler på ledere som styrer underordnede ved fryktmekanismer. Underordnede kan sanksjoneres på mange ulike måter. Ved latterliggjøring eller utstøting, ved å settes til de minst attraktive arbeidsoppgavene, ved systematisk manglende tilrettelegging i forbindelse med ønsket fravær, ved oppkonstruerte historier om pasientklagemål, eller gjennom sanksjonering av forskningsprosjekt. Men verken elendig arbeidsmiljø, skyhøyt sykefravær eller masseoppsigelser har gjort inntrykk i lederlinjen. Selv ikke når sakene løftes helt opp til direktørens bord.
Toppledelsens tilnærming i disse sakene har vært å lukke øynene. Dette er en av tre prinsipielle posisjoner beskrevet av overlegeforeningens leder Jon Helle, i foreningens siste medlemsblad. Han skisserer at noen ganske få toppledere instituerer frykt i sin egen virksomhet. Andre jobber aktivt for et trygt og fritt ytringsklima. Men den tredje posisjonen forårsaker de fleste problemene; likegyldighet.
Fryktkultur er vanligvis ikke et uttrykk for en gemen toppledelse, men manglende ønske om, eller vilje til, oppgjør med ukultur i underliggende organisasjon. Altså en unnlatelsessynd. Når direktørnivået ikke irettesetter atferden, under dekke av linjelojalitet, sprer usikkerheten seg. Ikke bare blant de som direkte rammes. Stemningen endres blant alle medarbeidere i enheten: Fremmedgjort på egen arbeidsplass.
FRYKT OG BEVEN. Utsagnene til Røise og Erikstein er motstridende, men likevel ikke uforenlige. Fryktkultur kan være utbredt, men ikke systematisert eller generalisert: Som mobbing i skolen, sjelden instituert av rektor gjennom et mobberegime. Men mobbeatferd er opportunistisk i sitt vesen, og den lomstrer i miljøer hvor atferden ustraffet utfolder seg.
Fra tillitsvalgtes ståsted er det opplagt at Røise har rett når han beskriver at vi har et for dårlig ytringsklima i organisasjonen. Svekket arbeidsmiljø, svekket fagutvikling og svekket pasientsikkerhet følger i kjølvannet. Dette gjelder både i hele klinikker, og i enkeltavdelinger. Ledelsen i sykehuset kjenner godt til problemene, men rydder ikke opp.
Erikstein har også rett når han uttaler at det ikke er noen generalisert fryktkultur. Det foreligger intet imperativ fra toppledelsen om å styre virksomheten med frykt og beven. Det er langt unna godt nok.

Powered by Labrador CMS