INNLEGGELSER: Tvangsinnleggelser for psykose blir sjeldnere underkjent, mens innleggelse for suicidalitet har høy andel underkjente tvangsvedtak. Foto: COLOURBOX

Underkjente mer enn hver fjerde tvangsinnleggelse

Samlet ble 27,2 prosent av tvangsinnleggelsene underkjent. Og hos nesten halvparten av suicidale pasienter, var det ikke lenger grunnlag for tvang ved en ny vurdering.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

En studie som forskere i Bergen står bak, finner at mer enn hver fjerde tvangsinnleggelse ble underkjent når de ble vurdert av psykologspesialist eller psykiater på sykehuset.
Ifølge lovverket skal det innen 24 timer foretas en ny vurdering av om kriteriene for tvang er oppfylt. En underkjenning betyr at det ikke lenger er grunnlag for tvang.
Studien omfatter 2813 tvangsinnleggelser i perioden 2005–2008, initiert av lege ved psykiatrisk legevakt, somatisk sykehus, kommunal legevakt eller hos fastlege. Førsteforfatter av studien er forsker Nikolai Fuglseth ved Uni Research Helse.
Lav symptombyrde
Den viktigste grunnen til underkjenning av vedtak var lav symptombyrde. 47,4 prosent av innleggelsene ved selvmordsfare ble underkjent, og drøyt 40 prosent der selvskading var årsak.
– Når pasientene fungerer godt, er det oftere ikke grunnlag for å opprettholde tvang. Mange roer seg når de akuttinnlegges og blir i stand til å samarbeide, sier sisteforfatter Ingrid Hjulstad Johansen, forsker ved Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin.
Suicidalitet
Høy andel underkjente tvangsinnleggelser ved selvmordsfare er ifølge Johansen ett av de viktigste funnene.
– Studien vår støtter ikke forslaget til endring av lovverket der suicidalitet skal være et selvstendig kriterium for tvangsinnleggelse, mener hun.
– Hvorfor er andelen underkjente så høy?
– Vi har bare tallene og kan bare spekulere i mulige årsaker. Når en pasient nevner selvmordstanker, er det lett å tenke at det må handles. Men noen lever med kronisk høy selvmordsfare – at de lettere enn andre tenker på dette som en løsning. Da hjelper det ikke å legge inn på tvang, de trenger en annen type hjelp. Men suicidalitet er vanskelig å vurdere, og kanskje må vi bruke tvang hos en del for å forhindre dødsfall.
Legekompetanse
Hvem som tok beslutning om tvangsinnleggelse, viste seg å ha svært liten betydning.
– I en annen studie vi gjorde for noen år siden, fant vi at det var flere innleggelser som ble underkjent fra legevakt og somatiske sykehus enn blant dem som var tvangsinnlagt av fastlege eller fra spesialisert psykisk helsevern. Det var signifikante forskjeller nå også, med mindre tvang hos leger som kjente pasienten og kunne følge opp selv. Tidligere har vi tenkt at høy psykiatrisk kompetanse fører til mindre tvang. Med denne studien er sammenhengen mer usikker. Dette er mer komplekst enn vi har antatt, og det er et viktig funn. Vi må slutte å henge det bare på kompetansen til legen som legger inn, kommenterer Johansen, som selv er fastlege og har lang erfaring fra legevakt.
Psykoselidelser
Tvangsinnleggelser for psykoselidelser ble sjelden underkjent, med en andel på drøyt ti prosent. Affektive lidelser hadde en andel underkjente innleggelser på nær 30 prosent. Over 54 prosent av innleggelsene av dem som var påvirket av alkohol eller stoff, ble underkjent.
Forskerne har ikke sett på hvor mange som fikk opphevet tvangsvedtaket, men som likevel valgte å forbli innlagt frivillig.
– Er andelen av underkjente tvangsinnleggelser høyt eller lavt?
– De som ligger lavt, kan vise til en andel på 14–20, men vi vet ikke om dette er et riktig tall. Det må vi se på videre, svarer Johansen.
Ikke-etnisk norske
Et overraskende funn for forskerne er at andelen ikke-etnisk norske pasienter som fikk underkjent tvangsinnleggelsen, var langt lavere enn for etnisk norske, henholdsvis 15,1 og 28,2 prosent.
– Dette må vi følge opp videre. Vi har justert for alvorlighetsgrad, og lurer på om det har med kommunikasjon og språk å gjøre – at psykiaterne og psykologspesialistene er mer tilbakeholdne med å slippe pasienter de har vanskeligheter med å forstå.
Artikkelforfatterne påpeker begrensninger ved studien, som at det ikke er registrert hvor lang tid det tok fra henvisning og til tvangen ble vurdert på nytt, og at det er usikkerhet tilknyttet validiteten på variabler som forklarer henvisers kompetanse.
Acta Psychiatrica Scandinavica, 17. januar 2016 doi: 10.1111/acps.12545.

Powered by Labrador CMS