Vi trenger et taktskifte for gravide og fødende

DET HAR I flere tiår vært ropt varsko om en knelende svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg i Norge. Fødeavdelinger sommerstenges, fødetilbud i distriktene kuttes – og nedgangen i antallet liggedøgn for nybakte mødre fortsetter.

Med nedleggelsen av den populære ABC-klinikken ved Ullevål sykehus tiltok varskoropene på ny. Samtidig flykter helsepersonell fra fødselsomsorgen, og en nasjonal mangel på kvalifisert personell har oppstått. De gjenværende fødselslegene og jordmødrene i bresjen i distriktene og sentralt har gjentatte ganger varslet om uverdige forhold for både ansatte og fødende.

Rapporten til det regjeringsutnevnte Kvinnehelseutvalget underbygger bekymringene.

VERDIG OG LIKESTILT TILBUD? Samtidig fortsetter nedgangen i antallet barn som fødes per kvinne i Norge, og det er over 50 år siden vi fødte nok barn til å opprettholde befolkningsnivået. Dette uroer politikerne: For hvem skal ta seg av alle de eldre som nå treffer samfunnet som en bølge på styrke med en tsunami. Poenget som virker å glippe, er at for at kvinner skal ønske å føde barn, må helsetilbudet være godt, verdig og likestilt.

Alvoret det ropes om, virker allikevel ikke synke inn, for nedprioriteringene fortsetter. KS har fulgt opp med å innskrenke retten til lønnet ammefri. Det skal nå dokumenteres særskilte behov hos barnet som nødvendiggjør amming i arbeidstiden utover det første leveåret. Dette til tross for anbefalingen fra Verdens helseorganisasjon (WHO) om å del-amme frem til fylte to år.

FORANDRINGENES PRIS. Amathea, tjenesten som tilbyr oppfølging før og etter abort, fikk nylig kuttet bevilgningen. Abort er en svært vanlig hendelse, men konsekvensene av abort er allikevel lite belyst og nedprioritert i samfunnet. En vedvarende nedprioritering ligger an til å koste samfunnet millioner av kroner årlig. og kuttene i bevilgningene til Amathea sparer dette neppe inn.

Endringer som dette kan en lett la seg provosere av, men de forsvinner også fort i mylderet av samfunnskriser som preger mediebildet. Det er allikevel på tide å ta inn over seg hva summen av disse endringene betyr.

I den nye WHO-rapporten om mødredødelighet står det at mødredødeligheten i Europa, Nord-Amerika og Latin-Amerika økte fra 2016 til 2020 med 17 prosent. Årsaken til denne økningen er i stor grad problemer som kan forebygges gjennom gode helsetjenester. I tillegg kan det finnes mørketall.

ROM FOR FORBEDRING. I en rapport fra Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning fra 2021 pekes det på at vi mangler et system for nøyaktig registrering og gjennomgang av mødredødelighet. Som en konsekvens av dette kan en underrapportering av dødsfallene relatert til graviditet og fødsel i offisielle statistikker forekomme. Her er det rom for forbedring, ikke nedprioritering.

Det må understrekes at fødselshjelpen som gis i Norge, fortsatt er av høy kvalitet – og mødredødeligheten er svært lav. Statusen som «verdens tryggeste land å føde i», består enn så lenge, men det krever innsats å opprettholde denne posisjonen, især da vi lever i en tid med store endringer:

• Den gravide populasjonen i Norge er stadig eldre og har flere kroniske- og livsstilssykdommer, samt større psykiske utfordringer enn tidligere.
• Flere gravide har minoritetsbakgrunn,
• det er flere papirløse flyktninger.
• I tillegg får folk stadig mindre å rutte med.

Alt dette øker risikoen for svangerskapskomplikasjoner og helseutfordringer etter fødsel.

REGJERINGENS MANTRA. Som et av verdens rikeste land synes jeg ikke vi skal akseptere annet enn å ha verdens beste og tryggeste fødetilbud. Vår privilegerte økonomi gir oss et ansvar som foregangsland, særlig i en verden hvor kvinnehelse og barselomsorg trues fra flere kanter.

I øyeblikket får dessverre røde tall dominere beslutningsbildet i det offentlige helsevesenet. Det å ha «måttet ta tøffe prioriteringer i et stramt budsjett», har blitt et slags mantra fra regjeringen. Det virker nok forlokkende å spare de sårt trengte millionene til velferdsstaten ved nok en gang å kutte i svangerskapsomsorgen – når sommerstenging av fødeavdelinger i distriktene kan spare inn millioner av kroner. Men dette er et kortsiktig perspektiv.

ET ANNET PERSPEKTIV. Dersom situasjonen med økonomiske kutt – konsekvent øverst på dagsordenen – får fortsette, risikerer vi å se en økning i uhelse og komplikasjoner som følge av svangerskap og fødsel. Resultatet kan bli store sosiale forskjeller i helsetilbud til gravide og fødende i et land som ikke lenger er verdens tryggeste å føde i.

Skulle man derimot velge å gå fra tunnelsyn til fugleperspektiv, ser man at det i prioritering av gravide og fødende ligger en prioritering av hele samfunnet: I Storbritannia estimerte man nylig en samfunnsgevinst på 490 millioner £ over en ti-årsperiode ved å prioritere gravide og nybakte mødre sin mentale helse.

En slik prioritering kan på sikt gi mindre utgifter til sykepenger og uførestønad, og øke deltakelsen av kvinner i yrkeslivet. Kanskje vil det også motivere oss til å føde flere barn, og lette noe av eldretsunamiens kraft?

Satsing på gravide og fødende er rett og slett en satsing på samfunnet.

Ingen oppgitte interessekonflikter