Tilsvar til Fagfokus

Replikk.

LYNGLI OG AARSTEIN skriver i sitt tilsvar at de er opptatt av riktig språk, men at det også må være presist med tanke på hva konferansen handler om. De argumenterer for at det er noen mennesker som er vanskelige å hjelpe, og det er noen som er potensielt farlige for de som skal hjelpe og at det må vi forholde oss til, det er vi enige i, men vi ønsker å presisere igjen at folk er ikke sin lidelse eller problem, at personen alltid må komme først, også i språk og tekst. Forfatterne bruker videre fedme som et tilsvarende eksempel på en diagnose som brukes og som kan virke stigmatiserende.

VI VIL først si at fedme er en diagnose og vi har aldri sett en konferanse om den særskilt vanskelige fedmen eller for den saks skyld den særskilt vanskelige smerten. Vi har heller aldri sett noen beskrive pasienter med kreft som særskilt vanskelige selv om mange med kreft kan være vanskelig å behandle og hjelpe.

LYNGLI OG AARSTEIN hevder at siden arbeidsgiver er redd for sine ansatte, at risikovurderinger må gjøres, og at personene har en historie med å være voldelige mot ansatte og medborgere er det helt innafor å bruke begrepet de særskilt vanskelige uten å overdrive. Vi vil hevde at selv om disse menneskene kan oppleves som særskilt vanskelige å hjelpe, og at det er dekkende for det mange opplever så blir det ikke mer riktig at det grunn å bruke slike begreper. Om en person med kreft ikke responderer på behandlingen, er det ikke personen som er vanskelig, men behandling av tilstanden, slik bør det være også innen psykisk helsehjelp. For oss ville vi heller kunne bruke begreper som mennesker som har store og omfattende hjelpebehov som vi tenker er dekkende for konferansen.

TIL SLUTT vil vi takke for invitasjonen til konferansen hvor vi gjerne stiller opp.