Terrorens gru krever riktig medisin
Rammedes kroppslige og psykiske reaksjoner etter eksponering for livsfare kan utvikle seg til alvorlige og langvarige helseplager.
Rettssaken etter terrorangrepet under Pride i Oslo 25.juni 2022 vekker vonde minner. Rammede og deres nærmeste forteller om sterke reaksjoner på å bli eksponert for de grufulle handlingene på nytt. Hvordan vi som samfunn møter deres behov for hjelp og støtte i dagene, månedene og årene som kommer er viktig. Det vil danne grunnlaget for de rammedes følelse av trygghet og tillit, deres helse og fungering, men også vår felles motstandskraft i møte med nye katastrofer.
Terror nærer frykt og hat
I angrepet ble to personer drept, ni personer fikk skuddskader, og ytterligere 25 ble skadet i kaoset som oppstod. Mange flere ble vitner til grusomhetene og 269 mennesker har status som fornærmede. Skeive og tidligere terrorutsatte kan kjenne på økt redsel, sårbarhet, og utrygghet, knyttet til sine erfaringer med å være utvalgte mål for ekstreme, villede voldshandlinger. Når debatten om terror og dens konsekvenser blusser opp, opplever utsatte grupper ofte trusler, hat og rasistiske ytringer.
Etter 25. juni 2022 økte antall anmeldelser av hatkriminalitet knyttet til seksuell orientering. Fra studien til NKVTS som følger opp overlevende etter terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011, vet vi at en tredjedel ble utsatt for hat og trusler i tiden etter terroren. Slike hatefulle ytringer gjør vondt verre ved å true rammedes trygghet og tillit til fellesskapet og forsterke utenforskap. For noen kan det påvirke deres helse og fungering.
Reaksjoner på terror
Rammedes kroppslige og psykiske reaksjoner etter eksponering for livsfare kan utvikle seg til alvorlige og langvarige helseplager. Hverdagen kan bli preget av sterke gjenopplevelser av hendelsene, unngåelse og tilbaketrekning.
Konsekvensene kan bli depresjon, angst, komplisert sorg, avhengighetsproblematikk, eller kroppslige plager, som hodepine. Denne typen problematikk påvirker sosiale relasjoner og samvær med familie og venner kan bli vanskelig.
For noen fører dette til redusert arbeidsevne, skolefravær og sykemeldinger. Plagene veksler ofte i intensitet over tid og traumepåminnere, som en rettssak og oppmerksomheten den får i media, kan føre til en forverring.
Proaktiv oppfølgning
Når vanskene overgår den enkeltes mestringsevne, vil tilgang til nødvendig helsehjelp og støtte være avgjørende for videre funksjon, liv og helse. Vi vet mye om hva som skal til. For det første trenger vi å vite hvem som er rammet av hendelsen og aktivt tilby disse den helsehjelpen og støtten de trenger.
Etter terror er tilbaketrekning, sosial isolasjon og det å unngå og søke hjelp velkjente alvorlige symptom som øker risiko for at de som trenger hjelpen mest ikke selv oppsøker tjenestene.
Mange rammede vil oppleve perioder med økt hjelpebehov i forbindelse med rettsaken, andre belastninger og livsutfordringer. Unge rammede, de som bor alene med lite nettverk, eller som strever med betydelige helseplager, kan ha særlig store vansker med å orientere seg i hjelpeapparatet og søke hjelp selv.
For å sikre at rammede faktisk får tilgang til den hjelpen de trenger i tide, er det derfor viktig å følge opp aktivt over tid. En del vil trenge å bli henvist til tjenester som tilbyr spesialisert behandling med fokus på traumet de har opplevd. Etter terroren på Utøya trengte to av tre slik spesialisert helsehjelp.
Mangelfull hjelp til tross for kunnskap
Støttegruppa 25. juni melder om at mange ikke fikk den hjelpen de trengte etter angrepet - og at det fortsatt er udekkede hjelpebehov blant de rammede. Dette til tross for god kunnskap om betydningen av psykososial oppfølging for traumeutsattes liv og helse.
Tilsvarende rapporterte nylig en av tre av de som overlevde terroren på Utøya udekkede hjelpebehov knyttet til langvarige helseplager.
Gang på gang klarer vi ikke å sikre de rammede tilgang til den hjelpen de trenger for å mestre hverdagen etter en katastrofe. Samfunnets enkle medisin mot de ødeleggende kreftene av terror er altså fortsatt ikke på plass. Forskjeller i hjelpetilbud knyttet til geografi og sosioøkonomiske forhold forsterker ulikhet og utenforskap.
Når terrorrammede opplever manglende tilgang til nødvendige tjenester, vil mange kunne kjenne seg sveket av samfunnet. Svikten som ligger til grunn for manglende tilgang til nødvendige tjenester må erkjennes. Først da vil vi kunne utvikle beredskapsplaner og konkrete tiltak som sikrer rammede retten til psykososial oppfølging på lik linje med annen medisinsk førstehjelp og spesialisert behandling.
God psykososial beredskap og respons gir trygghet og tillit
Samfunnssikkerhet handler i bunn og grunn om hvor sikre vi er på at fellesskapet vil oss vel - og er beredt til å hjelpe når vi trenger det som mest. Terrorangrep utfordrer denne tryggheten og tilliten. I møte med terror, kommende kriser og andre katastrofer, må vi være godt forberedt og sikre rammede tilgang til nødvendig og virksom hjelp fra tidlig fase. Dette er avgjørende ikke bare for å gjenvinne rammedes helse, tillit og trygghet, men også for vår felles motstandskraft.
Ingen oppgitte interessekonflikter
