Styringsmani gir lederkrise i helsevesenet

Innlegg: Tore Nyseter, forfatter av boka «Velferd å avveie. Reformer. Verdier, Veivalg»

I MANGE ÅR har New Public Management (NPM) og mål- og resultatstyring (MRS) ridd det norske velferdssamfunnet som en mare. Til tross for mange års kritikk av dette styringssystemet har ulike regjeringer i sine moderniserings- og fornyingsprogrammer unnlatt å gripe fatt i det.

I 2009 fastslo Stortinget at mål- og resultatstyring fortsatt skal være et overordnet styringsprinsipp i staten, slik det har vært siden slutten av 1980-tallet. De statlig eide sykehusene har mer enn andre opplevd problemene med denne styringsformen.

STYRINGSTROEN. Problemet er at styringskravene har blitt så detaljerte at ledelsesformen må bli styringsfiksert, og det blir nesten umulig å rive seg løs fra den herskende styringstroen. Konsekvensen er at fokus flyttes fra primæroppgavene og over på styringsdetaljene. Det betyr at en ledelsesform som skal skape nære og tillitsfulle relasjoner til medarbeidere, forsvinner, pluss at toppledelsen sjelden befinner seg i hverdagen.

Den styringsbaserte ledelsesformen fører også til at helsepersonell mister motivasjon og engasjement fordi ledelse i form av detaljstyring og kontroll oppleves som mistillit. I den senere tid har det kommet flere studier og forskningsrapporter som bekrefter disse problemene, og det er økende motstand til denne styringsformen blant fagfolk både i Norge, Sverige og Danmark. Men Sverige har kommet et lengre stykke enn oss.

SVENSK OPPRØR. I Sverige erklærte regjeringen i februar NPM-æraen for slutt, og vedtok å sette i gang et utredningsarbeid med forslag til nye styrings- og ledelsesformer. Ønsket er å styrke den offentlige sektors kvalitet og effektivitet gjennom bedre involvering av faggrupper og deres ekspertise. Det betyr reduksjon av rapportering og dokumentasjon, bedre utnyttelse av medarbeidernes kompetanse, og utvikling av styringen så den blir helhetsorientert og effektiv.

I Sverige har det i lengre tid vært et opprør mot MRS. Det var under Bild-regjeringen i 1991–94 at NPM – med sin markedstenkning – skjøt fart med konkurranseutsetting av velferd og skoler. Vendepunktet kom da journalisten Maciejk Zaremba i 2014 skrev en artikkelserie om styring av sykehusvesenet. Den blottla en rekke negative konsekvenser av økonomi- og resultatstyring, som dehumanisering, mistillit, taksameterstyring, byråkratisering, feilstyring, dokumentasjonskrav, konkurranseutsetting og privatisering. Dette ble valgkamptema i 2014, og etter at sosialdemokratene vant valget, erklærte statsminister Stefan Löfven at NPM-æraen er over.

OPPRØR. Tilsvarende er i ferd med å skje i Danmark som følge av fagprofesjonenes opprør. Vi bør få tilsvarende aksjoner i Norge som kan tvinge ansvarlige politikere til å forstå at vi må få nye ledelsesformer i helsesektoren og den øvrige velferdssektor.

Legepresident Heidi Stensmyren i Sverige ga i Dagens Medisin (20. juli) uttrykk for at hun ikke helt tror at NPM-æraen er død – før hun ser alternativene. Men hun ønsker tillit til den virksomheten legene har ansvaret for.

Ledelse uten tillit til ansatte gir dårligere helsevesen. Legeforeningen i Norge bør ha dette som en kampsak.

Ingen oppgitte interessekonflikter