Sterkere lut må til

Carl Ditlef Jacobsen, dr.med.,cand.mag.
DET ER BRA at leder Maja-Lisa Løchen i Nasjonalt Råd for Tobakksforebygging og leder Olav Kåre Refvem i Nasjonalt Kolsråd setter opp et ambisiøst mål om en røykfri ungdomsgenerasjon i 2020.
I deres kronikk står det mye som vi alle håper vil skje, men som jeg dessverre vet krever sterkere strukturelle virkemidler for å bli realitet.
Jeg plages nemlig av altfor god hukommelse og trist erfaring når det gjelder mine 30 år med antitobakksarbeid.
Dokumentkosmetikk
I juni 1981 fikk jeg Legeforeningens Landsmøte til å vedta å arbeide for et «Røykfritt Norge år 2000». Presidenten og generalsekretæren agerte ikke som støttespillere, og heller ikke senere presidenter i denne viktige fagforeningen interesserte seg for å følge opp Landstyrets vedtak - den sterkeste myndighet i foreningen.
Jeg prøvde senere flere ganger forgjeves å blåse liv i denne trege materien. Det kom noen fine uttalelser, som for eksempel: «Vi må øke innsatsen mot tobakkskadene», eller «mer målrettet innsats», men dette kan kalles dokumentkosmetikk. Var det likegyldighet? Var det makelighet? Var det redsel for å havne i kategorien «fundamentalist, tilhenger av politistat»?
Handlingsplaner
Kunnskapsvikt var det ikke. Enorme mengder med fagkunnskap om tobakkens skadevirkninger, og dokumentasjonen av at skadene av passiv røyking var større enn tidligere antatt, burde ha satt fart i både Legeforeningen og en rekke andre ikke-statlige organisasjoner, som Kreftforeningen og LHL.
Disse organisasjonene hadde i 1980- og 90-årene sammen utarbeidet to handlingsplaner for mer planmessig arbeid for røykfritt samfunn. Fortsatt ble det mest skadereduksjon - hvor man trøstet seg med at det visstnok gikk den rette veien. Statsråd Dagfinn Høybråten fikk, sammen med LO, igjennom en ny lov som forbød røyking på utesteder i 2004.
Dette var et effektivt strukturelt virkemiddel, og det fikk fabelaktig god aksept blant publikum.
Landslaget mot Tobakkskadene (stiftet 1916) og Røykfritt Miljø Norge har i mange år drevet aktivt i kampen mot tobakksbruk - uten offentlig støtte. Disse to organisasjonene har begge hatt som et sentralt mål å initiere dannelsen av en Task Force-gruppe, bestående av relevante ikke-statlige organisasjoner, som skal starte en prosess som fører til en ny lov, som gradvis avvikler omsetningen av tobakksvarer i Norge.
Nasjonalt Råd for tobakksforebygging sier at denne målsettingen «ikke er aktuell politikk nå». Enten er Rådet for å opprette en slik Task Force-gruppe, eller så er de det ikke.
Hvis rådet er for, er det ingen logisk grunn til å utsette prosessen, som selvsagt vil ta noen år å innarbeide.
For ambisiøst
Refvem og Løchen skriver at massemediekampanjer har vist seg å være svært effektive. Dette er slett ikke en allmenn erfaring. I Helsedirektoratets ferske «Folkehelsearbeidet, veien til god helse for alle», skrives det tydelig at pedagogiske virkemidler kan ha svak effekt.
Det siste avsnittet i kronikken er hyggelig lesing for oss som har mange års erfaring med helsemyndighetenes passivitet i arbeidet mot tobakksbruk. Kronikken avsluttes med: «Hvis det satses kraftig nå, er det mulig å få en røykfri ungdomsgenerasjon om ti år».
Min kommentar er dessverre at med de forsiktige tiltakene som antydes i kronikken, vil denne meget ambisiøse målsettingen lide samme skjebne og glemsel som jeg måtte finne meg i etter Landsstyrets vedtak i 1981.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin  20/10