Skal videosamtaler fortsette å være en B-løsning i psykisk helsevern?

Det er en nokså tydelig motstand mot bruk av video i offentlig psykisk helsevern selv om forskning viser at det virker . Oslo universitetssykehus har som mål at 30 prosent av konsultasjonen skal foregå utenfor sykehuset om 6 år. I klinikk psykisk helse og avhengighet ligger vi på 0,9%. Målet er i tråd med nasjonale strategier som «Det utadvendte sykehuset» - vi flytter kompetanse ut at sykehuset, enten i form av teknologi eller fagfolk for å sikre kapasitet.

Motstanden er ikke merkelig, vil mange mene. Menneskemøtet er vårt viktigste verktøy – og det forringes da via skjerm? Kan vi virkelig oppnå en god terapeutisk allianse? Og hvordan vil det være om vi blir tvunget til å sitte foran skjerm hele dagen? Video må være B-løsningen vi har tilgjengelig ved lumske virusutbrudd. Argumentene er forståelige, men kan vår egen terapeutiske trygghet også være en faktor som påvirkes?

Viktige ritualer forsvinner

I løpet av det siste året har vi jobbet med designere og undersøkt praksis rundt bruk av video i psykisk helsevern. Hvilke ritualer bruker vi som del av vår terapeutiske praksis, og hvordan henger disse sammen med vår opplevelse av videokonsultasjoner. Vi har intervjuet brukere, snakket med klinikere, og sett på ulike løsninger.

Ritualer er noe de fleste forbinder med religion og høytidelige anledninger, men vi omgir oss med ritualer også i hverdagen - i det evidensbaserte norske helsevesenet. Ritualer gir mening til det som skjer, og gir oss en opplevelse av tilhørighet og fellesskap. Innen design brukes begrepet for å beskrive bevisst atferd vi repeterer som en følge av forventninger fra den sosiale sammenhengen vi befinner oss i.

Rammer for møtet

I en poliklinikk har vi typiske vertskapsritualer og objekter som underbygger disse; Kleenex på bordet, klokke på veggen og en tavle. Dette rammer inn møtet på en effektiv måte. Behandleren er vert og klienten er gjest. 

Flere ritualer overlapper med de vi bruker hjemme når vi ønsker velkommen, andre er spesifikke for terapisituasjonen:

• Vi småprater om et ufarlig tema på vei ut og inn av timen for å etablere trygghet før samtalen.
• Stolene plasseres i 45 graders vinkel for å gi rom til å regulere øyekontakt.
• Pasienten plasseres nær døren for lett å kunne forlate lokalet ved behov.
• Terapeuten tar ansvar for tiden og har en klokke diskret plassert utenfor synsvinkel.
• En tavle er tilgjengelig for å kunne tegne og forklare.
• Ved å kikke på klokken/ klappe sammen boka signaliserer vi at de tilmålte 45 minuttene er ved å løpe ut.

Det digitale rommet mangler ritualer

Disse uformelle ritualene har betydning. De pleier relasjonen og bidrar til trygghet for begge parter. Vår erfaring er at mangelen på ritualer og objekter i det digitale rommet rokker fundamentalt med det vi oppfatter som rammer for god terapi. Spesielt klinikere opplever en usikkerhet rundt forhold og forventninger knyttet til konsultasjonene. Dette kan dreie seg om:

• Vert-gjest-skillet er utydelig: Hvem er egentlig verten? Du er plutselig hjemme hos pasienten.
• Ansvaret for de praktiske betingelsene som personvern, internettforbindelse og håndtering av distraksjoner i miljøet rundt konsultasjonen er delt. På kontoret har vi kontroll på premissene.
• Overgangsritualer som småsnakk i korridoren eller på vei ut av konsultasjonen mangler. Småsnakk kan virke litt malplassert på video.
• Grensene for intimitet forskyves. Selv på hjemmebesøk vil det ofte føles invaderende å gå inn på soverommet for å snakke. I videokonsultasjoner er det gjerne nettopp dette rommet behandleren får tilgang til.
• Mangelen på kontroll kan gjøre det vanskelig å håndtere vanskelige følelser. Hva gjør vi når vi ikke kan rekke ut et papirlommetørkle?
• Vi mangler terapeutiske verktøy som er tilpasset den digitale konteksten.

Ikke bare for private

Videoterapi er ved å etablere seg som praksis i det private. Etter vår oppfatning, kan det ha stort potensiale også i det offentlige, men vi må tørre å ta det i bruk. Vi må vite hvem det virker for og hvilke problemstillinger som kan løses. Kan vi nå mennesker vi ellers ikke ville møtt? Vil digitale møter kunne redusere fravær fra jobb/skole? Kan vi redusere tilbakefall ved å åpne for korte videosamtaler med kjent behandler etter utskrivning? Kan fleksible timer styrke behandlingen? Hvem har bestemt at 45 minutter er magisk, hva med korte videoavsjekk? Og som en av våre respondenter uttrykte det:

«Jeg skjønner ikke hvorfor dere ikke benytter sjansen når dere er «hjemme» hos meg til å få vite litt mer. Nå kan jeg jo vise frem ting som er viktige for meg via skjermen!»

Video bør være en naturlig del av verktøykassa, og vi trenger terapeutiske verktøy som kan innlemmes i videoløsningene. Og ikke minst, vi må utforske og få på plass nye ritualer så vi kan gå inn i videosamtaler med samme gjestfrihet og varme som vi tilrettelegger for i terapirommet. De private er på ballen, det må vi i offentlig psykisk helsevern også være.

Forfattere: 

Kristin Lie Romm: Psykiater og seksjonsleder TIPS Sør-Øst Oslo Universitetssykehus, førsteamanuensis Universitet i Oslo og forskningsgruppeleder for Service innovation and digitalization in mental health care services (UiO/OUS)

Mari Skoge: PhD-stipendiat, TIPS Sør-Øst, Oslo Universitetssykehus, Universitetet i Oslo og Forhelse - Forskningssenter for Digitale Helsetjenester

Sofie Aminoff: Psykologspesialist, PhD, TIPS Sør-Øst, Oslo Universitetssykehus

Josina Vink: Førsteamanuensis, Institutt for design, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

Jeanne Sintic: PhD-stipendiat, Projekt Lab, University of Nîmes, France og

Institutt for design Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

Linn Støme: Økonom TIPS Sør-Øst Oslo Universitetssykehus og arbeidspakkeleder for tidlig metodevurdering i Forhelse - Forskningssenter for Digitale Helsetjenester

Kari Kværner: Overlege og Professor II, Oslo Universitetssykehus, Handelshøyskolen BI, Forhelse - Forskningssenter for Digitale Helsetjenester

Ingen oppgitte interessekonflikter