Rehabilitering - til hvilken pris?
Det er mange grunner til å reise tvil om det er reell politisk styring. Det er også grunn til å huske på at helseministeren - i likhet med flere andre aktører i det politiske styringssystemet - er på utlån fra sin ordinære offentlige arbeidsplass, Rikstrygdeverket, skriver kronikkforfatteren.
Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.
I EN ARTIKKEL på debattsidene i Dagens Medisin den 21.november (20/2002) tar Are Løken opp Bondevik-regjeringens forslag til statsbudsjett og forutsetter at budsjettforslaget - som oppfattes å være i strid med regjeringens politiske plattform om å sikre private innslag i helsevesenet - bare er en arbeidsulykke.
Jeg er redd dette ikke er tilfellet; i så fall er det tale om en rekke arbeidsulykker. I tillegg til at det er mange grunner til å reise tvil om det er reell politisk styring, er det også grunn til å huske på at helseministeren - i likhet med flere andre aktører i det politiske styringssystemet - er på utlån fra sin ordinære offentlige arbeidsplass, Rikstrygdeverket.
Fremsynte stiftere
Mange har lett for å se litt skjevt til private institusjoner; en holdning vi jevnlig møter ikke minst hos helsebyråkratene. Jeg skal ikke snakke for andre enn egen institusjon; vi har bautet oss frem og klart oss fordi stifterne var så fremsynte at de hadde kjøpt en stor tomt som man lenge har kunnet selge deler av for å klare seg. Godthaab står nå foran sitt tredje tomtesalg, men da er det ikke mer tomt å selge! For å sikre oss retten til fortsatt å tilby rehabilitering, har Godthaab vært tvunget til å begynne som boligutbygger i håp om at dette vil gi oss inntekter til å realisere hardt tiltrengt rehabilitering og nybygg. Følgelig er vi ikke noe «godt parti» for investorer, men pasientene er stort sett svært fornøyde! Lønnsomt for sykehusene
Det er ikke en skremmende høy pris som gjør at norske sykehus og offentlige helsebyråkrater velger bort de private rehabiliteringssentrene. Faktisk koster det sykehuset nøyaktig null kroner å sende pasienten til et privatdrevet opptreningssenter. Her er det pasienten selv, og folketrygden, som deler regningen. Mer enn 90 prosent av landets rehabiliteringsinstitusjoner drives i dag av private aktører. Disse rehabiliteringssentrene omfattes ikke av den innsatsstyrte finansieringsordningen (ISF). Gjennom denne ordningen får norske sykehus betalt for de tjenestene de leverer, etter et relativt komplisert system. Et sykehus som velger å kjøpe tjenester fra seg selv, eller fra et annet sykehus som også er med i ISF-ordningen, får tilført midler. Derfor lønner det seg å velge en rehabiliteringsplass som i en offentlig institusjon koster fra 3000 til 7000 kroner pr. døgn. Dette til tross for at pasientene kunne ha blitt overført til et opptreningssenter til en pris som koster det offentlige under 1000 kroner døgnet. Skammelig utnyttelse
Norske rehabiliteringssentre holdes oppe ved hjelp av innsamlinger og velmenende, idealistiske mennesker som ikke har hatt for vane å rope høyt. Det som nå skjer, er en skammelig utnyttelse av denne idealismen. Jo dyrere rehabilitering, desto mer lønnsomt for sykehusene. Slik er det blitt, men for samfunnet blir det totalt sett mye dyrere når sykehusene velger å kjøpe rehabiliteringsplasser til en pris av opptil 7000 kroner døgnet. Pasientene kunne i stedet ha blitt overført til et opptreningssenter til en døgnpris som koster Folketrygden under 1000 kroner. I tillegg betaler pasientene en egenandel. Vi tror ikke politikerne kan være klare over det som skjer. Kveles langsomt
Mange av dagens sentre har store vansker med å overleve. Vanskeligst vil det være for dem som har satset på kvalitet i tjenestene, enten det nå dreier seg om godt kvalifiserte medarbeidere og/eller gode treningsfasiliteter. Det er nemlig disse som har de største utgiftene. Noen sliter med å nedbetale lån for de investeringene som er gjort. Mange skulle gjerne ha foretatt strengt nødvendige investeringer for å oppgradere bygningsmassen, men tør ikke på grunn av manglende forutsigbarhet og for lave kurdøgnpriser. En langsom kveling truer norske rehabiliteringsinstitusjoner. Verst ute er de beste stedene, som har trodd på politiske løfter om bedre tider og investert. Plutselig populært
Rehabilitering er blitt populært å drive med for norske sykehus. Dette er selvsagt fordi det er penger å tjene på grunn av ISF, og det innebærer at man kan beholde pasientene lengre og få betalt for det. Sykehus setter av gamle avdelinger som de ikke lenger kan bruke til vanlige sykehusavdelinger. Her blir fire eller flere pasienter plassert på ett rom, uten bad og toalett. Man legger det inn under sykehusets normalbemanning, ansetter et par fysioterapeuter og kaller det for rehabilitering. Dette er ikke tilfredsstillende for pasientene. Dessuten er prisen flere hundre prosent høyere enn dagens opptrenings/rehabiliteringssentre mottar. Best blir dyrest
Dessuten er det et paradoks at de tilbudene som er lavest i pris totalt, og som tar minst av de offentlige budsjettene, er dyrest for pasientene - fordi de må betale egenandel i privatdrevne institusjoner. Om disse institusjonene hadde tatt fellesferie, ville Helse-Norge i løpet av få dager ha bestått av overfylte sykehuskorridorer - og hjemmetjenesten i kommunene ville ha brutt sammen. En bedre arbeidsdeling mellom offentlige sykehus og private opptreningssentre ville samtidig kunne bidra til å korte ned helsekøene. Årlig burde dette spare samfunnet for et beløp på flere hundre millioner kroner. Kortvarig uro
Jeg er overrasket over den manglende oppmerksomheten vi opplever, særlig hos byråkratene i Helsedepartementet. Da Dagens Medisin første gang presenterte denne problemstillingen, den 17. august 2000, ga daværende statssekretær Lars Erik Flatø uttrykk for uro og at dette skulle ses nærmere på. I lys av statssekretærens uttalelse, og i lys av den ressursmangelen og de helsekøene som stadig fremheves som problemer, er det merkelig at ingen har tatt dette alvorlig. Det er i og for seg ikke nytt at byråkratene lar være å forholde seg til politiske vedtak. Stortinget har gjort flere vedtak om å gi opptreningssentrene bedre og mer forutsigbare vilkår, uten at det så langt er fulgt opp av embetsnivået. I to omganger skulle embetsnivået i to forskjellige arbeidsgrupper lage forslag til en ny finansieringsmodell, men begge gangene endte man opp med forslag til hvordan man kan fordele utbetalingsansvaret på flere instanser og vekk fra departementet - uten å berøre hva en ny finansieringsmodell bør inneholde. Effektmåling - og politisk vilje?
Jeg oppfordrer derfor politikerne til å sette i gang et utredingsarbeid for å sammenligne alle aktørene innen rehabilitering, slik at ikke bare kostnader, men også effekt og behandlingens kvalitet, må måles. Vi ønsker en analyse der man vurderer både de rehabiliteringsavdelingene som eies og drives av det offentlige, og de opptreningssentrene som for en stor del drives av ideelle private stiftelser. Jeg er kjent med at det fra politisk hold har vært uttalt at enkelte av opptreningsinstitusjonene er svakt bemannet. Kanskje noen er det, men med den kurdøgnprisen vi opplever, er det vel ikke særlig merkelig? Med bare noen hundrelapper mer pr. døgn, kunne opptrenings- og rehabiliteringssentrene ha overtatt ansvaret for mange av pasientene som i dag er innskrevet ved norske sykehus. Dette ville ha frigjort sykehussenger for bruk til hva som er sykehusenes primærfunksjon, spart samfunnet for store millionbeløp og gitt pasienter anledning til å bli rehabilitert i et miljø som er innrettet på rehabilitering til en bedret livskvalitet. Opphav:
Mange har lett for å se litt skjevt til private institusjoner; en holdning vi jevnlig møter ikke minst hos helsebyråkratene. Jeg skal ikke snakke for andre enn egen institusjon; vi har bautet oss frem og klart oss fordi stifterne var så fremsynte at de hadde kjøpt en stor tomt som man lenge har kunnet selge deler av for å klare seg. Godthaab står nå foran sitt tredje tomtesalg, men da er det ikke mer tomt å selge! For å sikre oss retten til fortsatt å tilby rehabilitering, har Godthaab vært tvunget til å begynne som boligutbygger i håp om at dette vil gi oss inntekter til å realisere hardt tiltrengt rehabilitering og nybygg. Følgelig er vi ikke noe «godt parti» for investorer, men pasientene er stort sett svært fornøyde! Lønnsomt for sykehusene
Det er ikke en skremmende høy pris som gjør at norske sykehus og offentlige helsebyråkrater velger bort de private rehabiliteringssentrene. Faktisk koster det sykehuset nøyaktig null kroner å sende pasienten til et privatdrevet opptreningssenter. Her er det pasienten selv, og folketrygden, som deler regningen. Mer enn 90 prosent av landets rehabiliteringsinstitusjoner drives i dag av private aktører. Disse rehabiliteringssentrene omfattes ikke av den innsatsstyrte finansieringsordningen (ISF). Gjennom denne ordningen får norske sykehus betalt for de tjenestene de leverer, etter et relativt komplisert system. Et sykehus som velger å kjøpe tjenester fra seg selv, eller fra et annet sykehus som også er med i ISF-ordningen, får tilført midler. Derfor lønner det seg å velge en rehabiliteringsplass som i en offentlig institusjon koster fra 3000 til 7000 kroner pr. døgn. Dette til tross for at pasientene kunne ha blitt overført til et opptreningssenter til en pris som koster det offentlige under 1000 kroner døgnet. Skammelig utnyttelse
Norske rehabiliteringssentre holdes oppe ved hjelp av innsamlinger og velmenende, idealistiske mennesker som ikke har hatt for vane å rope høyt. Det som nå skjer, er en skammelig utnyttelse av denne idealismen. Jo dyrere rehabilitering, desto mer lønnsomt for sykehusene. Slik er det blitt, men for samfunnet blir det totalt sett mye dyrere når sykehusene velger å kjøpe rehabiliteringsplasser til en pris av opptil 7000 kroner døgnet. Pasientene kunne i stedet ha blitt overført til et opptreningssenter til en døgnpris som koster Folketrygden under 1000 kroner. I tillegg betaler pasientene en egenandel. Vi tror ikke politikerne kan være klare over det som skjer. Kveles langsomt
Mange av dagens sentre har store vansker med å overleve. Vanskeligst vil det være for dem som har satset på kvalitet i tjenestene, enten det nå dreier seg om godt kvalifiserte medarbeidere og/eller gode treningsfasiliteter. Det er nemlig disse som har de største utgiftene. Noen sliter med å nedbetale lån for de investeringene som er gjort. Mange skulle gjerne ha foretatt strengt nødvendige investeringer for å oppgradere bygningsmassen, men tør ikke på grunn av manglende forutsigbarhet og for lave kurdøgnpriser. En langsom kveling truer norske rehabiliteringsinstitusjoner. Verst ute er de beste stedene, som har trodd på politiske løfter om bedre tider og investert. Plutselig populært
Rehabilitering er blitt populært å drive med for norske sykehus. Dette er selvsagt fordi det er penger å tjene på grunn av ISF, og det innebærer at man kan beholde pasientene lengre og få betalt for det. Sykehus setter av gamle avdelinger som de ikke lenger kan bruke til vanlige sykehusavdelinger. Her blir fire eller flere pasienter plassert på ett rom, uten bad og toalett. Man legger det inn under sykehusets normalbemanning, ansetter et par fysioterapeuter og kaller det for rehabilitering. Dette er ikke tilfredsstillende for pasientene. Dessuten er prisen flere hundre prosent høyere enn dagens opptrenings/rehabiliteringssentre mottar. Best blir dyrest
Dessuten er det et paradoks at de tilbudene som er lavest i pris totalt, og som tar minst av de offentlige budsjettene, er dyrest for pasientene - fordi de må betale egenandel i privatdrevne institusjoner. Om disse institusjonene hadde tatt fellesferie, ville Helse-Norge i løpet av få dager ha bestått av overfylte sykehuskorridorer - og hjemmetjenesten i kommunene ville ha brutt sammen. En bedre arbeidsdeling mellom offentlige sykehus og private opptreningssentre ville samtidig kunne bidra til å korte ned helsekøene. Årlig burde dette spare samfunnet for et beløp på flere hundre millioner kroner. Kortvarig uro
Jeg er overrasket over den manglende oppmerksomheten vi opplever, særlig hos byråkratene i Helsedepartementet. Da Dagens Medisin første gang presenterte denne problemstillingen, den 17. august 2000, ga daværende statssekretær Lars Erik Flatø uttrykk for uro og at dette skulle ses nærmere på. I lys av statssekretærens uttalelse, og i lys av den ressursmangelen og de helsekøene som stadig fremheves som problemer, er det merkelig at ingen har tatt dette alvorlig. Det er i og for seg ikke nytt at byråkratene lar være å forholde seg til politiske vedtak. Stortinget har gjort flere vedtak om å gi opptreningssentrene bedre og mer forutsigbare vilkår, uten at det så langt er fulgt opp av embetsnivået. I to omganger skulle embetsnivået i to forskjellige arbeidsgrupper lage forslag til en ny finansieringsmodell, men begge gangene endte man opp med forslag til hvordan man kan fordele utbetalingsansvaret på flere instanser og vekk fra departementet - uten å berøre hva en ny finansieringsmodell bør inneholde. Effektmåling - og politisk vilje?
Jeg oppfordrer derfor politikerne til å sette i gang et utredingsarbeid for å sammenligne alle aktørene innen rehabilitering, slik at ikke bare kostnader, men også effekt og behandlingens kvalitet, må måles. Vi ønsker en analyse der man vurderer både de rehabiliteringsavdelingene som eies og drives av det offentlige, og de opptreningssentrene som for en stor del drives av ideelle private stiftelser. Jeg er kjent med at det fra politisk hold har vært uttalt at enkelte av opptreningsinstitusjonene er svakt bemannet. Kanskje noen er det, men med den kurdøgnprisen vi opplever, er det vel ikke særlig merkelig? Med bare noen hundrelapper mer pr. døgn, kunne opptrenings- og rehabiliteringssentrene ha overtatt ansvaret for mange av pasientene som i dag er innskrevet ved norske sykehus. Dette ville ha frigjort sykehussenger for bruk til hva som er sykehusenes primærfunksjon, spart samfunnet for store millionbeløp og gitt pasienter anledning til å bli rehabilitert i et miljø som er innrettet på rehabilitering til en bedret livskvalitet. Opphav:
Annonse kun for helsepersonell
| Se også: | - Unødvendig dyr rehabilitering... |
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 01/03
Arild Furuseth
