Mange kontakter ikke helsetjenesten: – Jeg ville ha følt meg mislykket

I 2020 la Solberg-regjeringen frem en handlingsplan for å forebygge selvmord. Med den ble det også innført en nullvisjon for selvmord i Norge.

– Selv om selvmordsproblematikk og selvmordsforebygging har vært på agendaen i mange år, er det altfor lite satsing på området i forhold til hvor stort problemet er: 650 mennesker dør hvert år, sier forsker Fredrik A. Walby i Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF).

Walby mener at man må bli flinkere til å bruke vitenskapelig metode og kriterier for å velge de mest aktuelle tiltakene.

– Dette mangler i handlingsplanen vi har nå. Ikke minst en systematisk bruk av nullvisjonstenking. Jeg er ikke sikker på at det er riktig modell, men hvis skal man ha det, må man bruke vanlig vitenskapelig rasjonalitet for å prioritere mellom de ulike tiltakene.

– Ikke veldig optimistisk

Ifølge forskeren er det behov for to strategier; en folkehelsestrategi og et høyrisikoperspektiv.

– En folkehelsestrategi som tar sikte på å redusere risiko for selvmord i befolkningen er et langtidsarbeid, og kan innebære tiltak i skolen. Videre må vi ha et mye tydeligere høyrisiko-perspektiv rettet særlig mot den aller viktigste risikogruppen - pasienter i psykisk helsevern og rusbehandling.

Spesielt konkrete tiltak og systematisk oppfølging i perioden etter utskriving, understreker han.

– Dette er kunnskap vi har hatt lenge, men som ikke blir satt i system. Siden den første handlingsplanen kom, har vi slitt med å løfte særlig den viktigste risikogruppen. Et enstemmig Storting har vedtatt dette som mål for denne handlingsplanen, men det er veldig vanskelig å se spor av det. Jeg er ikke lenger så veldig optimistisk.

Les også: Psykologforeningen mener en nullvisjon for selvmord kan føre til mer tvang

«Ville ha følt meg mislykket»

Folkeopplysningstanken tar utgangspunkt i at hvis vi bare fokuserer på dem som kommer i kontakt med hjelpeapparatet, kommer vi ikke til å klare å nå så mye lenger med å redusere tallene i hele befolkningen, forklarer professor Lars Mehlum i NSSF.

– Det er en god del mennesker som ikke tar kontakt med hjelpeapparatet, som faktisk unngår systematisk å være i kontakt på grunn av selvstigma. De tenker: - Jeg tar ikke kontakt, hvis jeg skulle fortelle noen om hvordan jeg har det og hva jeg sliter med, ville det bare bli verre, eller jeg ville føle meg mislykket, skamme meg, og jeg ville ikke klare å takle det.

Eller at de kan ha motstand mot hele ideen å snakke med noen om problemene sine.

– Det sitter dypt, tilføyer Mehlum.

Særlig blant middelaldrene menn og eldre menn kan det være utfordrende.

– Vi når dem ikke på de kliniske arenaene fordi de ikke kommer dit. Dermed vil folkeopplysning være en arena å treffe dem på, og vi er på vei å se om vi kan finne effektive metoder og budskap som kan kommunisere slik at de enten snakker med venner, kolleger eller familiemedlemmer.

Dette kan sette i gang en prosess som kan føre til at de kan få det bedre; at de får støtten de trenger fra nettverket eller at nettverket hjelper dem med å skjønne at de trenger faglig hjelp, og er villig til å hjelpe vedkommende med å få hjelp.

Mehlum tror man må være realistisk, og ikke tro av man skal klare å favne alle til enhver tid, for eksempel at man er tydelig på hvem som er målgruppene i folkeopplysningen i denne omgangen.

– Det trenger ikke være mediekampanjer overalt: Det kan være rettet mot arbeidsplasser, militære, skoler, organisasjoner, eller en sektor i samfunnet. Det kan være rettet inn mot visse grupper innvandrere.

Les også: Finnes ingen kunnskap om den psykiske helsen til etnisk minoritetsungdom, deres behov og perspektiver

Høyest forekomst i én gruppe

Til enhver tid har ungdommer og unge mennesker hatt en høy prioritet av mange grunner, påpeker Mehlum.

– Det skal ikke være slik at unge mennesker tar livet sitt. 25 prosent av de som dør før de er 25 år, dør av selvmord i Norge. Det er den vanligste enkeltstående dødsårsaken i denne aldersgruppen blant både gutter og jenter. Dette er i seg selv en god grunn til å prioritere denne gruppen.

Det betyr ikke at andre grupper ikke er viktige.

– I denne handlingsplanen har man tatt utgangspunkt i at det faktisk er blant menn i aldersgruppen 40 til 60 år at forekomsten av selvmord er høyest. Derfor er det viktig å tenke at vi må prioritere denne gruppen.

Nasjonalt kartleggingssystem for selvmord i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling sin årsrapport om selvmord i spesialisthelsetjenestene viser at nesten halvparten av alle selvmord i Norge omfatter personer som har hatt kontakt med spesialisthelsetjenester for psykisk helse og rus det siste året før de døde.

Mer enn halvparten av personene som hadde kontakt med psykisk helsevern for voksne det siste året før de døde i selvmord, hadde en psykiatrisk sykehistorie som hadde vart i over fem år.

Les også: Årsrapport om selvmord: – 70 prosent har ikke kriseplan

Positiv retning

Når man tenker folkehelsearbeid og ser på hele befolkningen samlet, kan man ta kostholdsråd som eksempel, forklarer professoren.

– De har ofte som mål å prøve å få hele befolkningen til å fange opp budskapet om at det ville være bra å spise litt mindre av noe og mer av andre ting, kanskje gå litt ned i vekt og mosjonere mer.

Om du klarer å bevege hele befolkningen, om ikke voldsomt, men litt i positiv retning, tror Mehlum at det på befolkningsnivå vil ha en kraftig effekt, selv om kanskje effekten på den enkelte er mindre.

– De tiltakene vi retter inn mot risikogruppen, innebærer mye og omfattende ressurser for at de skal få det bedre. Fordi risikoen er så høy og faren for at de kommer til å dø er så høy, bruker vi kraftfulle tiltak.

For eksempel behandler en underliggende psykiske lidelser - og for noen krever det langvarig behandling.

– Ikke nødvendigvis at de blir lagt inn, men psykoterapi for eksempel eller medikamenter. Det koster mye penger, og vi må bare innse at det krever mye ressurser. Dette gjør vi - og det må vi fortsette å gjøre, understreker han.