Tverrfaglig spesialisert rusbehandling virker – men prioriteres ikke

Riksrevisjonens rapport «Helse- og velferdstjenester til personer med samtidig rusmiddellidelse og psykisk lidelse» fra 06.02 2025 bekrefter det fagfolk daglig kjenner på i møte med pasienter som har sammensatte og alvorlige utfordringer; pasientgruppen får et dårligere helsetilbud enn andre pasientgrupper. Rapporten konkluderer i ett av to hovedpunkter at «Det er sterkt kritikkverdig at Helse- og omsorgsdepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet ikke har gjort nok for å sørge for at personer med samtidig ruslidelser og psykiske lidelser får den hjelpen de trenger, i form av behandling, aktivitet og oppfølging.»

Det er et strukturelt paradoks: Pasienter med samtidige rusmiddelproblemer og psykisk lidelse (ROP) får oftere akutt hjelp enn andre – via legevakt, ambulansetjeneste og tvangsinnleggelser – men sjeldnere langvarig og helhetlig behandling. Dette er en pasientgruppe som trenger systematisk, tverrfaglig innsats over tid. Likevel fortsetter tjenestene å svikte.

Retningslinjene for behandling av ROP-lidelser kom i 2012. Alvorlige mangler ble påpekt av Helsetilsynet både i 2014 og 2020. At tjenestene fremdeles ikke er tilpasset disse pasientene, er et faglig og politisk svik.

Tverrfaglig spesialisert rusbehandling finnes – men brukes for lite

Mennesker med avhengighetsproblematikk fikk pasientrettigheter i 2004. Det er gjennom år bygd opp spesialisert kunnskap om avhengighetsbehandling. I Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) jobber avhengighetspsykologer, rus- og avhengighetsleger, helse- og sosialfaglig utdannede og erfaringsskonsulenter med å se pasientene i et helhetlig perspektiv. Behandlingstilnærmingen favner avhengigheten, samt somatisk og psykisk helse. I tillegg er målet å tilrettelegge for sosiale faktorer som virker negativt inn både i og etter behandling, i samarbeid med kommunale tjenester. Dette er nettopp det Riksrevisjonen etterlyser.

Vi vet at for få pasienter blir henvist til TSB. Kunnskapen om hva TSB kan bidra med, er for lav – både i kommunehelsetjenesten og i andre deler av spesialisthelsetjenesten. Vi undrer oss over om tilbudene ikke er kjent, eller om det er tvil om hvordan eller hvem som henviser. Samtidig er det for få ressurser tilgjengelig til å møte det reelle behovet. Behandlingstilbudene må synliggjøres – og det må følge penger med.

Når pris vektes høyere enn kvalitet

Samtidig ser vi at det skjer en politisk og økonomisk nedprioritering av kvalitet i rus- og avhengighetsbehandling. Det tydeligste eksempelet akkurat nå er anbudet i Helse Sør-Øst, som for tiden behandles i rettssystemet. I dette anbudet ble pris vektet 60 prosent og kvalitet kun 40 prosent. Dette medfører igjen lavere bemanning av spesialister for en gruppe pasienter som har stor sykelighet.

Dette sender et klart signal: Det viktigste er ikke faglig forsvarlighet og behandlingsresultat – det er lavest mulig kostnad. Dette skjer samtidig med en innstramming i kommuneøkonomien. For en pasientgruppe som krever høy grad av spesialisert kompetanse, tverrfaglig innsats og stabile relasjoner over tid, er dette ikke bare feilslått – det er direkte farlig.

Fra optimisme til reversering

Da TSB ble innført, var det med store ambisjoner. I dag ser vi tendenser til det motsatte – en gradvis reversering. De mest behandlingstrengende pasientene får i økende grad kun tilbud om poliklinisk oppfølging, som for mange i denne gruppen er urealistisk å nyttiggjøre seg. Rapporten peker nettopp på dette, at antall sengeplasser har blitt redusert i alle helseregionene siden 2019.

Vi vet at «tid i behandling» er en positiv prediktiv faktor for ROP-pasienter. Likevel går utviklingen i retning av kortere behandlingsløp. Pasientforløpene er i prinsippet gode – men de følges ikke opp.

Holdninger som hindrer behandling

Et annet alvorlig aspekt handler om stigma og ubevisste holdninger hos helsepersonell. Pasienter med rusmiddelproblemer og psykiske lidelser får systematisk dårligere helsehjelp enn andre. De får senere diagnose og behandling – og i enkelte tilfeller ingen i det hele tatt. Mange av disse menneskene ender som svingdørspasienter med gjentatte innleggelser i somatikken og i psykisk helsevern, uten at kjernen i problemene adresseres. ROP-pasienter ender dermed i akuttjenestene, i stedet for å få riktig og spesialisert hjelp tidlig nok og lenge nok. Undersøkelser viser også at svært få pasienter henvises fra somatiske avdelinger til TSB.

Det finnes løsninger

TSB finnes. TSB virker. Men pasientene må få tilgang. Det krever at helsepersonell og kommunehelsetjenesten vet om tilbudene, at de bruker henvisningsmulighetene – og at det politiske nivået sørger for å gi helseforetakene tilstrekkelige øremerkede ressurser.

Vi ønsker ikke flere rapporter fra Riksrevisjonen som peker på de samme problemene. Vi trenger ledere og politikere som faktisk tar ansvar.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Referanser:

Legeforeningen. (2023). Bedre helse og lengre liv for personer med alvorlig psykisk lidelse eller rusmiddel- og avhengighetslidelse. 

Norges institusjon for menneskerettigheter. (2024). «Du har ikke noe her å gjøre». En undersøkelse om rusavhengiges opplevelser av diskriminering og stigmatisering.

Riksrevisjonen (2024-2025). Helse- og velferdstjenester til personer med samtidige rusmiddellidelser og psykiske lidelser. Dokument 3:5. Myndighetene svikter en sårbar gruppe