Kroniske sykdommer må inn i helsepolitikken – nå må politikerne ta ansvar

Muskel-, skjelett- og revmatiske sykdommer rammer over en million nordmenn, men prioriteres fortsatt for lavt i helsetjenesten. Sykdommer som ikke alltid synes, men som påvirker arbeidsevne, livskvalitet og deltakelse i samfunnet – og som er den største årsaken til sykefravær og uførhet i landet.

Likevel er denne pasientgruppen systematisk underprioritert i helsetjenesten. Nå som prioriteringsmeldingen skal revideres, har vi en sjelden anledning til å rette opp en alvorlig skjevfordeling. Det krever politisk mot – og politisk styring.

Rehabilitering er på vei ut – men behovet er større enn noen gang

Norsk Revmatikerforbund er dypt bekymret for nedbyggingen av rehabiliteringstilbudet. Til tross for at tverrfaglig rehabilitering gir dokumentert effekt på funksjon, arbeidsevne og livskvalitet, blir tilbudet systematisk svekket. Det skjer i det stille, drevet av økonomiske prioriteringer i helseforetakene – ikke av faglige vurderinger.

Dette må prioriteringsmeldingen ta tak i. Og Stortinget må stille tydeligere krav: Rehabilitering må ikke være et luksustilbud for de få. Det må være en integrert og likeverdig del av helsetjenesten – på linje med behandling og akutt hjelp.

Vi må endre hva vi mener med «alvorlig sykdom»

I dag vektes livstruende sykdommer høyest i prioriteringene. Men hva med de sykdommene som ikke tar liv – men som gir smerter hver dag, som tar arbeidsevnen og som bryter ned livskvaliteten over tid? Vi trenger et nytt alvorlighetsbegrep, som anerkjenner:

• langvarig funksjonstap
• smerte og fatigue
• risiko for varig utenforskap og uførhet

Å ignorere dette er å lukke øynene for en stadig voksende gruppe pasienter – og for konsekvensene det har for samfunnets bærekraft.

Politikerne må ta tilbake styringen over helseforetakene

Helseforetakene fatter i dag beslutninger som i realiteten bestemmer hvem som får hjelp – og hvem som ikke får det. Disse beslutningene er i økende grad styrt av økonomi, produksjonskrav og innsatsstyrt finansiering. Det betyr at tilbud som ikke passer inn i disse rammene – som helhetlig og langvarig rehabilitering – blir skviset ut.

Dette er ikke bare en faglig utfordring. Det er en politisk unnlatelsessynd. Politikerne har ansvar for prioriteringene som gjøres i det offentlige helsevesenet. Det ansvaret må de ta tilbake – med klare føringer for hva slags tjenester befolkningen skal ha tilgang til, og hvordan ressursene skal fordeles.

Det er på tide med en ny prioritering – av mennesker som ikke skriker høyest, men som bærer store byrder. Dette handler om mer enn behandling. Det handler om liv som skal leves.

Ingen oppgitte interessekonflikter