– Lager annen standard for innsatte

I forrige uke omtalte Dagens Medisin den nye veilederen «Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel» fra Helsedirektoratet. Direktoratet hadde da brukt tre år på å utarbeide den reviderte utgaven, som i fjor vår ble sendt ut på høring med bare fire ukers svarfrist.

– Setter en annen standard for fanger
Sosiolog og forsker Marte Rua ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo reagerer nå på innholdet i veilederen.

Rua har forsket på fengselshelsetjenesten og har også skrevet boken «Hva gjør fengselsleger? En institusjonell etnografi om isolasjon og helse». Der retter hun blant annet søkelyset mot isolasjon og helse.

Som ledd i sin masteroppgave intervjuet hun dessuten fengselsleger, som opplever  at de arbeider innen en lite synlig og lavt prioritert del av helsevesenet.

– Den nye veilederen setter fortsatt en annen standard for innsatte enn for oss andre i helsespørsmål, sier forskeren til Dagens Medisin.

Les også: Isolerte uten legetilsyn

Gjentatt kritikk om håndtering av uenighet
De siste årene har det vært reist gjentatt kritikk mot uklare og dårlige rammer for håndtering av uenighet og konflikt mellom fengselshelsetjenesten og Kriminalomsorgen.

De europeiske fengselsreglene setter en internasjonal minstestandard for behandling av fanger, men disse har til nå ikke vært innført i Norge.

Det har derfor vært knyttet spenning til den nye veilederen, og om det nå kommer på plass ordninger som sikrer medisinskfaglig forsvarlige avgjørelser i saker der fengselets vurderinger går på tvers av fangers helsemessige interesser.

– Fangehelse en oppgave for legen
Det er særlig anbefalingenes punkt om håndtering av uenighet mellom helse- og omsorgstjenesten i fengsel og kriminalomsorgen som sosiologen reagerer på.

– Det vil i mange tilfeller fortsatt ta for lang tid å få en avgjørelse ved uenighet om fangens helse. I tillegg stadfester veilederen at personer uten medisinsk kompetanse fortsatt kan ta avgjørelser i medisinske spørsmål, sier Rua videre.

Hun påpeker at dette kan få katastrofale følger ved for eksempel selvmordsfare.

– Dette var tilfellet i den såkalte fengselssaken i Tromsø, minner hun om.

Marte Rua mener at fangehelse må være en oppgave for legen.

I strid med helselovgivningen?
I veilederen heter det blant annet at dersom kommunen ved fengselslegen vurderer helsehjelpen den innsatte får som uforsvarlig, kan fengselslegen melde dette til fylkesmannen og be om en forsvarlighetsvurdering derfra.

Dersom fylkesmannen er enig i fengselslegens vurdering og fengselsledelsen fortsatt opprettholder sin vurdering, blir saken oversendt til det regionale kriminalomsorgskontoret for endelig avgjørelse. Det regionale kriminalomsorgskontorets avgjørelse kan ikke påklages.

– Dette betyr at det ved uenighet mellom legen og fengselsledelsen fortsatt skal være ikke-medisinsk personell som tar den endelige avgjørelsen i spørsmål om fangers helse. Prinsipielt reiser det helt grunnleggende spørsmål om domfelte og varetektsfanger skal få en annen behandling enn oss andre, fremholder hun.

Sikkerhetssystemene i fengslene følger straffegjennomføringsloven, mens helsetjenesten i fengselet følger vanlige helserettsregler.

– Det er ingenting som tilsier at sikkerhetsvurderingen skal være overordnet den medisinske vurderingen. Etter mitt skjønn er det vanskelig å se hvordan ordningen er i tråd med helselovgivningen, uten at dette er drøftet, sier Rua.

– Bryter med taushetsplikten
Marte Rua mener at veilederen også kan være i strid med reglene om taushetsplikt. I veilederen heter det blant annet at når kriminalomsorgen av sikkerhetsmessige grunner fratar de innsatte legemidler, vil utlevering av legemidlene fra fengselsbetjentene anses som praktisk bistand og ikke som utøvelse av helsehjelp.

Rua sier at det er kjente problemer knyttet til at legemidler deles ut av personell uten helsemessig kompetanse. Hun reagerer på at man på denne måten også omgår reglene for taushetsplikt og beskyttelse av sensitive personopplysninger.

– I mange fengsler er det en utbredt praksis at de innsatte ikke får administrere medikamenter selv. Kunnskap om bruk av navngitte legemidler kan røpe informasjon rundt den innsattes diagnose, mener sosiologen.

Peker på selvmotsigelser
Rua understreker at hva slags medisiner en pasient bruker, er et spørsmål som angår den enkelte fange og fengselslegen, og som ikke bør tilflyte fengselspersonellet direkte eller indirekte. På dette området mener hun dessuten at veilederen er selvmotsigende.

– På et sted i veilederen legges det opp til at helseopplysninger kan gis til fengselsbetjenter uten samtykke fra den innsatte, mens det et annet sted poengteres at det i slike situasjoner ikke foreligger hjemmel for å gjøre unntak fra helsepersonells taushetsplikt.

Rua er kritisk til at innsatte her ikke gis anledning til å påvirke betjenters tilgang på helseopplysninger på annen måte enn å avstå fra å få utdelt legemidlene.

– Dette må forstås opp mot at fengslene i stadig større grad registrerer opplysninger om de innsatte, og som siden blir brukt i vurderinger av dem, for eksempel om innholdet i soningsregimet.

Mener det handler om en grunnleggende helserett
Rua hevder at det er naturlig, kanskje også ønskelig, at det oppstår uenigheter mellom Kriminalomsorgen og de som skal forsvare fangenes helseinteresser.

– Det avgjørende er hva slags ordninger som lages for å håndtere slike motsetninger, og hvor makten legges.

Fangebefolkningen er en sårbar gruppe, særlig når det kommer til helse. Fysisk og psykisk sykdom er mer utbredt og rammer mer alvorlig enn i den øvrige befolkningen.

– De er berøvet friheten og kan ikke oppsøke helsevesenet på egen hånd som oss andre. Derfor blir det særlig viktig hvordan uavhengigheten til dem som skal forsvare deres helsemessige interesser sikres. Dette handler grunnleggende sett om alles like rett til helse, også de som er i fengsel, sier Marte Rua.

Les også: Ballen som ingen vil ta