Når loven ikke beskytter den psykisk syke
Baserer loven om tvungen psykisk helsevern seg på flaks når det gjelder de aller sykeste?
«Petter» har bipolar lidelse. Han har igjen blitt syk, manisk og psykotisk, og skjønner at han trenger hjelp. Han kontakter derfor Legevakten og legger seg frivillig inn på psykiatrisk akuttavdeling. Der er han kjent og har vært innlagt flere ganger før og fått god behandling.
«Petter» blir godt tatt i mot og får medisiner for å stoppe manien og psykosen, men han blir dessverre bare sykere og sykere. Han blir så syk at han ikke lenger skjønner at han er syk. Han vil derfor skrive seg ut.
Personalet på akuttavdelingen vurderer at «Petter» ikke lenger skjønner sitt eget beste og bør inn på tvang. Loven om psykisk helsevern har imidlertid en paragraf 3-4 som gir forbud om å omgjøre en frivillig innleggelse til tvungen. De må derfor skrive han ut.
De ringer nærmeste pårørende, «Petter»s mor, og ber henne komme og kjøre han til Legevakten. Hun blir fortvilet fordi sist dette skjedde så stakk «Petter» av.
«Petter» er manisk. Det betyr at han har masse energi, men også sterk uro. Han tenker og snakker fort og usammenhengende. I tillegg er han psykotisk. Det betyr at han har vrangforestillinger. Han tror han er Gud, at han kan styre tid, at han kan endre fortiden og at han vet ting som ingen andre må få vite. Han har ikke sovet på mange døgn, er paranoid og han er redd.
«Petter» er en stor og sterk mann. Han har mistet all kontroll og ingen kan forutse med sikkerhet hva han kan finne på. Han kan være farlig, både for seg selv og andre. I denne tilstanden skrives han ut og overlates til sin mor.
«Ta han med til Legevakten og få lagt han inn på tvang», sier de. Det er lettere sagt enn gjort. Han vil jo ikke!
For å gjøre en lang historie kort: «Petter» blir etter lirking og overtalelser med på Legevakten. I tre timer måtte han og moren vente før en lege dukket opp. For en som er manisk og psykotisk er tre timer en uendelighet av tid og også for moren, som var redd for at han skulle stikke av eller bli utagerende.
I ventetiden forsvant «Petter» flere ganger, men han kom heldigvis hver gang tilbake igjen. Moren fikk også hjelp av to vektere underveis.
Legen snakket med «Petter» og konkluderte med det samme som personalet på akuttavdelingen - «Petter» er manisk og psykotisk, mangler samtykkekompetanse og er i behov av innleggelse under tvang.
Etter fire timer er «Petter» derfor tilbake på akuttavdelingen han forlot tidligere på dagen. All ventingen var en prøvelse for både «Petter» og moren, men denne gangen foregikk tvangsinnleggelsen heldigvis uten nevneverdig dramatikk.
Det virker imidlertid meningsløst og unødig risikofylt å måtte gå gjennom denne prosessen og man kan gjøre seg flere tanker:
- Hva hvis «Petter» hadde stukket av fra Legevakten? Vi hadde da hatt en manisk, psykotisk, paranoid og redd, stor og sterk mann ute i gatene blant fremmede. Det kan være farlig
- «Petter» er i dette tilfellet så syk at han også kan være en fare for seg selv
- Om «Petter» stakk av så hadde moren måttet ringe inn en bekymringsmelding til bydelsoverlegen, som vil kunne begjære tvungen legeundersøkelse. Dette vil ta tid og gjerne involvere både ambulanse og politi
- «Petter» var i trygg forvaring på akuttavdelingen og burde ikke forlatt den når han selv kvelden før, hans pårørende og faglig personale alle var enige i at han trengte behandling der
- «Petter» hadde sykdomsinnsikt kvelden før og burde vært innlagt på frivillig tvang etter paragraf 2-2. Den brukes imidlertid bare ved rusproblematikk
- «Petter» og moren har opplevd samme forløp flere ganger før: først frivillig, så sykere og skriver seg ut. Det burde vært mulig å få omgjort til tvang mens han fremdeles var innlagt, for eksempel ved at en lege kom dit han var
- Legevakta visste ikke at de kom. Det burde de ha visst og stått linet opp for å ta imot dem
- Moren til «Petter» burde ikke vært alene, hun burde hatt følge av noen ned til Legevakten
Slik loven om psykisk helsevern fra 2017 er utformet og håndheves så beskytter den ikke de aller mest psykisk syke, i dette tilfellet «Petter». Den beskytter heller ikke de pårørende og andre. Denne gangen gikk det bra, men var det flaks?'
Av hensyn til sønnen har innsender bedt om å være anonym. Dagens Medisin kjenner til innsenders identitet.
