Ønsker vi virkelig å redusere kvaliteten på helsetjenesten?

Kronikk: Jonas Minet Kinge, professor ved Avdeling for helseledelse og helseøkonomi, Universitetet i Oslo (UiO) og Folkehelseinstituttet (FHI)
Geir Godager, førsteamanuensis ved avdeling for helseledelse og helseøkonomi, UiO
Eline Aas, professor ved Avdeling for helseledelse og helseøkonomi ved UiO

HELSEPERSONELLKOMMISJONEN TAR til orde for et slikt veivalg – av hensynet til andre næringer og sektorer. Men ønsker vi en slik utvikling?

Alt tyder på at behovene for helse- og omsorgstjenester vil vokse historisk sterkt de neste tiårene. Det er nødvendig med kortsiktige tiltak og langsiktige planer for hvordan helsesektoren skal tilpasses for å levere de tjenestene som befolkningen har behov for.

EFFEKTER AV FOREBYGGING? Helsepersonellkommisjonen har levert en omfattende rapport med en rekke forslag til løsninger og tiltak. Kommisjonen legger til grunn et premiss om at Norge ikke skal øke andelen av sysselsatte i helsesektoren vesentlig. Med dette som premiss finnes to typer av tiltak for å møte eldrebølgen:

• Tiltak som medfører at hver innbygger trenger færre helsetjenester enn før (forebygging), og
• tiltak som medfører at hver ansatt i helsetjenesten kan hjelpe flere enn før (økt produktivitet).

Flere har tatt til orde for at økt forebygging vil redusere helsetjenestebehovet. Det finnes forskning som tyder på at vi har et uutnyttet potensial for å forebygge helsetjenestebehov. Dessverre er det slik at for en del av de mest kostnadskrevende sykdommene, som demens, er effektene av forebygging i beste fall moderate.

FORBEDRINGSPOTENSIALET. Kommisjonen legger opp til at økt produktivitet i helsetjenestene skal redusere behovet for personellressurser. Økt produktivitet kan skje ved at helsepersonell behandler flere pasienter/brukere per dag, medisinske fremskritt som vi har sett innen hjerte- og karsykdommer, ny teknologi – eller bedre organisering av tjenestene.

Spesielt innen organisering av tjenestene er det trolig et stort forbedringspotensial, og her har kommisjonen flere viktige forslag: Vi må redusere omfanget av feilbehandling og ha en gjennomgang av oppgavedelingen mellom ulike typer av helsepersonell. Det er et stort behov for mer kunnskap om organisering av tjenesten, og kommisjonens forslag om forsøksmidler for å få kunnskap om alternative arbeidstidsordninger er et spennende virkemiddel for å skaffe ny kunnskap.

Utfordringen er at den lenge varslede eldrebølgen er her nå. Det fremstår lite realistisk å forvente at befolkningens ønsker og behov for helsetjenester vil reduseres radikalt, samtidig med store forbedringer i produktiviteten.

ER GRENSEN NÅDD? Dersom forutsetningen om et tak på sysselsettingen legges til side, kan kapasiteten i helsetjenesten økes på samme måte som før: Ved å dreie samfunnets personellressurser i retning av helse- og omsorgstjenestene. Vi kan utdanne og ansette flere arbeidstakere i helsesektoren, og øke finansieringen av tjenestene med skatt som tidligere.

Kommisjonen fraråder dette alternativet med begrunnelsen om å ta hensyn til behovene til «øvrige næringer og sektorer». Dermed etablerer kommisjonen en bestemt næringsstruktur som selvstendig politikkmål – som kommer i tillegg til det politiske målet om å levere helse- og omsorgstjenester til befolkningen. Kommisjonen avfeier også mulighetene for å rekruttere utenlandsk helsepersonell.

Fra mediedekningen kan en få inntrykk av at Norge har nådd grensen for hvor stor andel som kan ansettes i helsesektoren. Det stemmer at Norge bruker ganske mye på helse, sammenlignet med andre land. Dette følger naturlig av at Norge har et særdeles høyt velstandsnivå. Dersom vi derimot sammenligner Norge med land på samme velstandsnivå, ligger ikke Norge unaturlig høyt.

SYSSELSETTINGSBREMS. Det er nærmest en naturlov at når land blir rikere, har innbyggerne også lyst til å bruke mer på helse. Vi tror at dette også vil gjelde i fremtiden. Ifølge Statistisk sentralbyrås anslag har vi et behov for å øke andelen av dem som jobber i helsesektoren fra 13 til 26 prosent frem mot 2060 dersom vi skal dekke befolkningens forventede tjenestebehov. Om det, slik Helsepersonellkommisjonen legger opp til, isteden skal forsøkes å bremse på årsverk per bruker i helsetjenesten, vil det innebære et historisk veivalg for helsesektoren der resultatet sannsynligvis blir sterk vekst i helse- og omsorgstjenester som finansieres og leveres helprivat.

Vår vurdering er at den offentlige helsetjenesten ikke kan møte befolkningens økte etterspørsel uten å øke antallet ansatte. Dersom den offentlige helsetjenesten ikke øker tjenesteproduksjonen og antallet ansatte for å møte eldrebølgen, oppstår et gap mellom befolkningens etterspørsel og det offentliges tilbud. Ettersom innbyggerne i Norge har stor vilje og evne til å betale for helsetjenester, vil den mest sannsynlige konsekvensen av sysselsettingsbrems i offentlige helse- og omsorgstjenester være en sysselsettingsvekst i en helprivat helse- og omsorgstjeneste. Totalt sett vil denne situasjonen også medføre økt sysselsettingsbehov.

VEIVALGET? Vi tror ikke at økt forebygging og produktivitet er tilstrekkelig for å dekke fremtidig helsebehov. Videre kan en reduksjon i offentlig helsetjenester per innbygger medføre en økning i private helsetjenester, og dermed redusere oppslutningen om det offentlige tilbudet.

Hvilken retning Norge skal gå i, er ikke noe som kan avgjøres av Helsepersonellkommisjonen, men av folks evne og vilje til å betale for helsetjenester – ved å betale skatt eller på andre måter.

Ingen oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatterne oppgir ikke andre interessekonflikter enn de yrkesroller, profesjon og verv de besitter.

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 04-utgaven.