Norge trenger nasjonale spesialister, ikke regionale nærspesialister

Effektivisering er et virkemiddel, ikke et mål i seg selv

«THE ROAD TO hell is paved with good intentions», skrev engelsklæreren min på gymnaset en gang med rasende, rødt blekk i margen på en stil. Hvorfor? Det husker jeg faktisk ikke. Det kan ha vært noen utflytende språklige «blomster», eller rett og slett dårlig oppbygd argumentasjon?

Men sitatet har jeg tatt videre med meg i livet; det er treffende i en rekke situasjoner. For det er ofte sånn at meningen bak noe som gjøres, er god: Man skal endre noe til det bedre – gjerne «strømlinjeforme og effektivisere» – og så går det bare så skikkelig dårlig.

DE BESTE INTENSJONER? Nei, jeg skal ikke snakke om Helseplattformen, eller Helseanalyseplattformen. Eller hvorfor det er sånn i dette landet at vi hopper på det ene digitaliseringsmarerittet etter det andre, mens vi i den andre enden presser liggedøgn, bygger for små sykehus og lar fastlegeordningen forvitre? Det er utdanningen av legespesialister som er mitt anliggende denne gangen. Den som mange fremdeles snakker om som den «nye» spesialistutdanningen, men som nå har fått virke lenge nok til at vi begynner å ane hvordan dette vil gå.

Jeg tror gjerne at intensjonene har vært de beste. Man ønsket å ha en mer statlig hånd over det hele – og forplikte foretakene mer. Man har ønsket å ha mer styring på hva utdanningen skulle inneholde – og gjøre fagenes vei til spesialist-tittelen mer lik. Det skulle ikke lenger være sånn at ville du bli nevrolog, så måtte du ta x antall kurs, mens du kunne greie deg med halvparten for å bli hudlege. Jeg ser ikke bort fra at midt oppi alle gode intensjoner hadde man også et ønske om å effektivisere, ta bort elementer i utdanningen som av noen ble sett på litt uklart og unødvendig: Få spesialistene fortere ferdig!

IKKE ET MÅL I SEG SELV. Effektivisering er en god ting innimellom. Det er bra for mine tynnslitte nerver om morgenen nå – som mor til en russ – at den nye kaffetrakteren er mye raskere enn den vi hadde før. Lekker mindre gjør den og. Men det er ikke sikkert at jeg hadde sett på den som fremskritt, dersom kaffen var raskt ferdig, men lunken og med flak av grut svømmende i kannen.

Effektivisering er et virkemiddel, ikke et mål i seg selv. Da den «nye» spesialistutdanningen trådte i kraft, forsvant muligheten til å inkludere doktorgrad som en del av spesialiseringen. Da gikk det fortere, men hvor ble erkjennelsen av at legeyrket – for pasientens skyld – må være kunnskapssøkende og i stadig utvikling? Det året man kunne få anerkjent i spesialiseringen, hvis man forsket, var viktig for at det å forske ikke skulle «straffe» seg i spesialiseringen. I hvert fall forsinke deg litt mindre. Og tro meg: Det er ikke altfor mange leger som forsker i dette landet.

REGIONSFORSKJELLENE. Det største problemet vi nå ser konturene av, er imidlertid det som man for all del skulle unngå, nemlig at spesialiseringen blir ulik fra region til region. At det blir Helse Nord-kirurger og Helse Vest-revmatologer. Når helseforetakene ble gitt ansvar, har de også fått en sterk motivasjon til å ville bestemme innhold og utforming. Vi ser at man for samme spesialiteter velger ulike kurspakker, ulike ferdigheter det legges vekt på – alt etter hvor du er i landet. Ofte settes driftshensyn høyt.

Så er det ikke sånn at det ikke også tidligere preget deg hvor i landet du ble spesialist. I mitt fag kunne du for mange år siden ekstremt mye om hodepine hvis du hadde fått nevrologutdanningen i Trondheim, mens det i Stavanger var mindre av hodepine i spesialiseringen. Der fikk du til gjengjeld lære alt som var verdt å kunne om Parkinsons sykdom.

Nasjonale kurs og nitid jobb av spesialitetskomiteen i hvert fag gjorde imidlertid at dette ble jevnet ut.

NASJONAL SPESIALISTEKSAMEN? Dette sikkerhetsnettet finnes ikke mer. Det er et problem for legene, men det er også et problem for samfunn og pasienter. I et lite land som vårt, må det være en forutsetning at dersom du er spesialist i et fag, har du en grunnleggende, bred kunnskap, uansett hvor i landet du er blitt spesialist.

Tiden er inne for å ta opp den røde pennen og stryke det som ikke fungerer i dagens ordning. Understreke t re ganger det som er bra. Men først og fremst sørge for at produktet henger sammen. Kanskje bør det tvinge seg frem en nasjonal spesialisteksamen i alle fag? Da må landets sykehus ha de samme læringsmålene. Det vil fremme samarbeid sykehusene imellom – og vi får nasjonale spesialister, ikke regionale nærspesialister. Dette må også være i myndighetens interesse.

Noe må i hvert fall skje, for de gode intensjonene har for lengst gått i dragsuget. «Tis bitter cold and I am sick at heart». Også det sa engelsklæreren min.

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 08-utgaven.