Når har en pasient faktisk tilgang til en ny medisin?

HVER VÅR PUBLISERER den europeiske legemiddelindustriforeningen (EFPIA) rapporten «Patients WAIT indicator survey». Undersøkelsen skal si noe om hvor lenge pasienter i europeiske land må vente for å få tilgang til nye legemidler etter at europeiske legemiddelmyndigheter (EMA) har godkjent legemidlet – og gitt firmaet såkalt markedsføringstillatelse.

Etter forrige undersøkelse mente åtte helseledere at Norge var blant de raskeste i Europa, mens Legemiddelindustrien (LMI) mente at norske pasienter får mye senere tilgang til legemidler enn for eksempel danske.

EPLER OG PÆRER? Metoden i WAIT-rapporten er enkel. EFPIA spør alle lands legemiddelindustriforeninger om når pasienter i de respektive land har tilgang på et legemiddel. De har imidlertid ikke definert hva de mener med tilgang. Det defineres ulikt.

I Norge har Legemiddelindustrien (LMI) definert tilgang som det tidspunktet Beslutningsforum beslutter, eller fra vedtak om refusjon på blå resept. Danske LIF har definert tilgang som at apotek kan selge legemiddelet.

Dette betyr ikke at myndighetene finansierer bruken.

BEGRENSNINGER. OECD publiserte nylig en rapport som forsøker å finne gode mål og definisjoner på tilgang. OECD peker på fire faktorer som begrenser pasientenes reelle tilgang:

• Tiden det tar før firmaene markedsfører legemiddelet, og hvor lang tid landene bruker på å vurdere og beslutte finansiering.
• Om det faktisk er midler til å finansiere bruk og egenandeler.
• Om det er fysiske eller andre begrensninger på tilgang, som for eksempel mangel på apotek eller leger, ulike forskrivingstradisjoner eller manglende retningslinjer.
• Tilliten til legenes forskriving og pasientens etterlevelse av behandlingen.

TILGANG MÅLT VED FORBRUKSDATA. I september 2022 publiserte konsulentselskapet IQVIA en rapport som undersøkte de faktiske salgstallene av legemidler, og målte antallet doser som ble brukt i hvert land.

Én behandling kan være veldig mye brukt i ett land, samtidig som leger i andre land forskriver alternativer, for eksempel på grunn av anbud eller tradisjoner. IQVIA har derfor gruppert legemidler i terapeutiske grupper som de kaller Essential Innovative Medicines (EIM). Eksempler på slike legemiddelgrupper er PD1-hemmere, PCSK9-hemmere eller CGRP-hemmere.

DOBBELT SÅ MYE. Forbruk av nye innovative legemiddelgrupper (EIM) er svært forskjellig på tvers av land. Danmark har et forbruk av legemidler til cystisk fibrose som er 5,5 ganger høyere enn det europeiske gjennomsnittet. Norge har imidlertid et forbruk av CGRP-hemmere som er om lag 7,5 ganger høyere enn gjennomsnittet, og Sverige har omtrent tre ganger høyere forbruk av PCSK9-hemmere enn Europa for øvrig, jamfør info fra IQVIA etter forespørsel fra LMV.

Samlet er Norge blant de landene som raskest får et forbruk høyere enn snittet i Europa. IQVIA definerer Norge som en «early adopter» til innovative legemidler (EIM).

Vi har lest at det er bedre tilgang til migrenemedisiner i Finland enn Norge. I Norge er det imidlertid dobbelt så høyt forbruk av CGRP-hemmere. Dette viser at reell pasienttilgang ikke bare kan måles basert på beslutningstidspunkt og refusjonsvilkår, men at faktisk tilgang bestemmes av mange andre faktorer som ikke alltid er kjent utenfor landet.

NY MEDISIN – FOR ALLE. Foreløpig finnes det ingen fullstendig transparent metode for å analysere reell tilgang til nye legemidler på tvers av landegrenser. Analysene kan støtte ulike syn på om landets systemer er effektive og rettferdige, avhengig av hvilken interesse man har og om man ønsker å fremheve enkelte mangler ved et lands system. Uten en fullstendig transparent analyse får man lett inntrykk av at alt er bedre andre steder. Slik er det nødvendigvis ikke.

Blåreseptordningen og Nye metoder skal sørge for at beslutninger om innføring av nye legemidler gjelder for hele befolkningen uavhengig av bosted. Forbruksanalysen fra IQVIA kan tyde på at dette målet nås.

Uansett hvordan vi teller og måler norske pasienters tilgang til ny medisin, sammenlignet med andre land, er det viktig at vi er bevisst på hva vi faktisk snakker om – og hva vi sammenligner. Her vil vi gjerne bidra til en opplyst samtale, og vi inviterer andre aktører til det samme.

Ingen oppgitte interessekonflikter