Misforhold mellom ambisjoner og muligheter i det psykiske helsevernet

TIDLIGERE I ÅR la regjeringen og helseminister Ingvild Kjerkol fem opptrappingsplanen for psykisk helse 2023-2033. Planen har gode intensjoner og store ambisjoner, med det er ikke bevilget nok penger til å de følge opp. Psykisk helsevern forventes å levere god behandling til alle, på stadig minkende budsjetter. Det på tide å spørre seg om myndighetene faktisk er klar over hvordan tilstanden «på bakken» ser ut. Vi trenger en reell debatt om hvordan tilstanden til psykisk helsevern egentlig er, og hva konsekvensene av dagens politikk vil føre til.

MANGE STEDER er det psykiske helsetilbudet allerede på sparebluss. Som leder av Yngre Psykologers utvalg i Norsk Psykologforening får jeg en rekke tilbakemeldinger fra psykologer som strekker seg til bristepunktet, for å møte politikernes forventninger og sykehusledelsens krav om nok «produksjon». Presset fra ledelsen på sykehuset handler om å gjennomføre de oppgavene som gir sykehusets inntekt og som får ned ventelistene fortest mulig. Når man prioriterer disse to tingene lønner de seg å hele tiden ta inn nye pasienter, gi dem kortest mulig behandling, for deretter å skrive dem ut. Men hva med kvaliteten? Politikerne og befolkningen forventer at man som pasient skal få hyppig nok og lang nok behandling til at man faktisk opplever bedring. Dette har psykologer alt for ofte ikke tid til.

I PSYKOLOGFORENINGENS egen medlemsundersøkelse fra 2021 svarte 36 % at de ofte ikke får møtt pasientene hyppig nok til å gi god behandling. Det er ikke uvanlig å møte pasienter hver 14. dag eller sjeldnere, selv om forskning viser at det er mindre effektivt enn å møtes ukentlig. I samme undersøkelse svarte nesten en fjerdedel av respondentene at de ofte må avslutte behandling tidlig. Pasienter må skrives ut før psykologen selv ønsker, av rene kapasitetshensyn. Det er rimelig å anta at situasjonen har blitt forverret etter korona-pandemien, ettersom antall henvisninger har økt.

FLERE SYKEHUS har varslet om ytterligere nedskjæringer som vil ramme tilbudet til psykisk syke, til tross for ekstra bevilgninger. Pengene skal spares, eller gå til bygg. Likevel er det store forventninger til at inntak hos DPS eller BUP vil bety at man får både utredning og det som trengs av behandling for å bli friskere. Og i opptrappingsplanen beskrives det at psykisk helsevern skal få til enda mer.

FOR DEM som jobber i klinikken er det umulig å imøtekomme forventningene, når man ikke har penger til det. Det er rett og slett ikke nok tid eller nok behandlere på jobb. Skal dagens sparebluss fortsette, bør myndighetene være tydelige på at det vil bli begrenset mulighet for å tilby tilstrekkelig med terapi og behandling i det offentlige. Psykisk helsevern beveger seg mot å bli en ren utredningsinstans, der pasienter får diagnose, men må finne ut av hvordan denne skal håndteres på egen hånd. Kanskje man man få noe oppfølging i kommunen, men her er tilbudet svært variabelt. Denne situasjonen står i stor kontrast til politikernes mål og befolkningens forventninger om at man faktisk skal få tilstrekkelig behandling i psykisk helsevern før man skrives ut.

I FREMLEGGELSEN av opptrappingsplanen uttalte helseministeren at psykisk helse er et av regjeringens viktigste satsingsområder. Dette står ikke i forhold til dagens situasjon eller i forhold til midlene som er bevilget for å nå målene. Fokuset på produksjon, inntjening og å løpe fortere vil fortsette. Ønsker regjeringen å nå sine ambisiøse mål, må psykisk helse reelt sett bli prioritert. Hvis ikke bør man være ærlige om at dagens politikk fører til at behandling for psykiske lidelser er noe en får finne ut av selv.

Ingen oppgitte interessekonflikter.