Mediemakt på flyttefot
- Ennå virker de storslagne mediedramaer om liv og død, de melodramatiske oppsettinger der det gode står mot det onde og sterke følelser utspilles med en intensitet som slår gnister. Men hverdagsliv og rettigheter er minst like treffende stikkord for å forstå medienes makt på helseområdet, skriver Martin Eide.
Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.
«MAMMA, KAN IKKE denne bestefaren komme hit litt oftere?»
Slik formuleres det glade budskap av syv år gamle Mehmet i Dagbladet. Da er det akkurat kunngjort at det vil bli gitt dispensasjon fra forbudet mot gentesting av befruktede egg, slik at den lille gutten senere kan få mulighet for ny behandling for sin livstruende sykdom. «Bestefaren» i historien er Fremskrittspartiets John Alvheim. Skurken i historien er vår forrige helseminister.
«Hadde det vært opp til Dagfinn Høybråten, hadde ikke Mehmet fått gårsdagens gladmelding», skriver Dagbladet.
Historien er en nyhet. Den er samtidig velkjent, ja typisk for medieformidlede historier fra helsesektoren. Et allmennmenneskelig drama har nådd sin foreløpige forløsning. Det har som så ofte før, stått om liv og død, om prinsipper og enkeltskjebner, om byråkratisk uforstand og medmenneskelig innsats. Med journalistisk bravur er stoffet anrettet til et drama som angår oss alle.
Den tapte uskyld
Vi kjenner etter hvert helsereportasjens gamle og gode medievinklinger. Vi har historien om pasienten som trosset legene, som skaffet seg behandling «for egen regning» i utlandet, som solgte huset for å få nytt hjerte. Vi har historien om pasienten som ble en kasteball for medisinsk ekspertise og helsepolitisk byråkrati. Vi har alle ministrene som til sist «skjærer igjennom». Vi har alle de tragiske tabbene. Vi har alle «Vi slo alarm»-historiene. «Vi sa ifra», sier alle som har sagt ifra på skandalesykehuset, men ingenting har skjedd og hvem har ansvaret? Må vi få en granskingskommisjon? spør journalisten. Det er alvor. Folk dør. Ennå virker mediefortellingenes makt. Ja, den virker forbausende bra. Aktørene leverer. En indignert John Alvheim fråder på Holmgang. Han er i en klasse for seg her, bestefaren. Oddvar Stenstrøm og alle de andre fyrer opp. «Må folk dø? I verdens rikeste land. Vi tar debatten». Jo da, det ruller og går - og det handler om viktige ting. Samtidig blir vi mer og mer blaserte. Vi tror ikke helt verken på de uegennyttige livreddere i hvit frakk eller på lysets riddere med penn og blokk. Uskylden er tapt. Dramaturgien
Ennå løfter vi nok på øyenbrynene av oppslagsvennlig kuriosa fra helsesektoren - gjerne i form av forvekslings-tragedier: «Avdøde ringte hjem». «Død mann tilbudt operasjon». Vi viser interesse for alle vidunderkurene. «Nå gråter jeg ikke av smerte, men av glede!» Ennå lytter vi - om enn mer og mer overbærende - til utsagnene om all den velsignelse som kan vederkvege oss bare moderne teknologi kommer i bruk på medisinsk avdeling post z på fylkessykehuset. 1000 dødsdømte kunne ha vært reddet. Vi er heller ikke direkte uinteresserte i rapporter om mirakelmenn og dåder. Vi har for så vidt sansen for både «Dr. Hjertegod» og «Dr. Kjempegod». Men vi er blitt mer overbærende til alle «sesam-sesam»-grepene. «Slik avskaffes køene». Mediedramaturgien virker, og selvsagt utøves det makt gjennom anretningen av helsenyhetene og fremdriften av medieføljetonger om liv og død. Her er mye ved det gamle. Men her skjer også endringer. Maktens manøvrering
Makten er på flyttefot. Det har den vært lenge, og journalistikken har vært med på lasset. Den forrige maktutredningen viste at makten hadde beveget seg bort fra den parlamentariske arena og over mot det korporative system, altså fra valgkanalen til organisasjonskanalen. I den nye makt- og demokratiutredningens bilde har makten i større grad flyttet seg over mot markedet og jussen. Journalistikken har fulgt med på disse maktforskyvningene: For det første gjennom en økt satsing på næringslivs- og økonomijournalistikk. For det andre gjennom en journalistikk orientert mot folks rettigheter på ulike felt - og her står nok helsefeltet i en særstilling. For det tredje gjennom nye omdreininger av en populariseringsskrue, noe som for eksempel innebærer at hverdagslivet er et like viktig nyhetsbeite som Stortinget. Men like viktig som disse tre tingene er en fjerde, nemlig at journalistikken har fulgt makten ved at den journalistiske logikk er blitt et redskap i maktutøvelsen. Den journalistiske logikk er blitt en uomgjengelig premiss for enhver som vil noe i denne verden. Det handler om «å tenke journalistisk», og dette er en kompetanse som langt fra er forbeholdt journalister. Den som kan tenke journalistisk, er også i stand til å finne ut hva som ikke bør finne veien til spalter og sendetid. Fra liv og død til liv og lyst
De nevnte maktforskyvninger reflekteres i medienes helsejournalistikk. Ennå virker altså de storslagne mediedramaer om liv og død, de melodramatiske oppsettinger der det gode står mot det onde og der sterke følelser utspilles med en intensitet som slår gnister. Men hverdagsliv og rettigheter er i dag minst like treffende stikkord for å forstå medienes makt på helseområdet. Da handler det like mye om liv og lyst, om det gode liv, om hva du kan gjøre for å ta vare på din helse og leve lengre. Det handler om hvordan du kan orientere deg i villniset av livsstilstilbud og i jungelen av terapiformer og behandlingsmåter. Det handler om å kjenne sine rettigheter og ikke ta et offentlig nei for et egentlig nei. «Hvordan går du frem dersom du ønsker å klage på legen din, eller på sykehuset som behandlet deg? Hva kan du klage på? Hva kan du få erstatning for? VG gir deg svarene». Tid for rollebytte
Det ser ut til å være noe av et kall for moderne journalistikk dette, å nøre opp under en rettighets- og konsumentorientert holdning til det gode liv. Like viktig er det å promotere et budskap om at slik blir du helten i ditt eget liv. Slik kan du ta styringen! Her er svarene. Denne forkynnelsen utfordrer selvsagt tradisjonelle autoriteter av ulike slag - ikke minst forvalterne av et tradisjonelt medisinsk kunnskapsregime. Det er ikke av det onde. Men spørsmålet er hva som settes i stedet, når mediene opptrer som en veileder og mer som en fjerde servicemakt enn som en fjerde statsmakt. Skurken i vårt anslag har forlatt det norske helsehuset. Bestefaren er på vei hjem. Det er tid for rollebytte. Saken fortsetter her: #1: Mektigere enn sjefen Opphav:
Vi kjenner etter hvert helsereportasjens gamle og gode medievinklinger. Vi har historien om pasienten som trosset legene, som skaffet seg behandling «for egen regning» i utlandet, som solgte huset for å få nytt hjerte. Vi har historien om pasienten som ble en kasteball for medisinsk ekspertise og helsepolitisk byråkrati. Vi har alle ministrene som til sist «skjærer igjennom». Vi har alle de tragiske tabbene. Vi har alle «Vi slo alarm»-historiene. «Vi sa ifra», sier alle som har sagt ifra på skandalesykehuset, men ingenting har skjedd og hvem har ansvaret? Må vi få en granskingskommisjon? spør journalisten. Det er alvor. Folk dør. Ennå virker mediefortellingenes makt. Ja, den virker forbausende bra. Aktørene leverer. En indignert John Alvheim fråder på Holmgang. Han er i en klasse for seg her, bestefaren. Oddvar Stenstrøm og alle de andre fyrer opp. «Må folk dø? I verdens rikeste land. Vi tar debatten». Jo da, det ruller og går - og det handler om viktige ting. Samtidig blir vi mer og mer blaserte. Vi tror ikke helt verken på de uegennyttige livreddere i hvit frakk eller på lysets riddere med penn og blokk. Uskylden er tapt. Dramaturgien
Ennå løfter vi nok på øyenbrynene av oppslagsvennlig kuriosa fra helsesektoren - gjerne i form av forvekslings-tragedier: «Avdøde ringte hjem». «Død mann tilbudt operasjon». Vi viser interesse for alle vidunderkurene. «Nå gråter jeg ikke av smerte, men av glede!» Ennå lytter vi - om enn mer og mer overbærende - til utsagnene om all den velsignelse som kan vederkvege oss bare moderne teknologi kommer i bruk på medisinsk avdeling post z på fylkessykehuset. 1000 dødsdømte kunne ha vært reddet. Vi er heller ikke direkte uinteresserte i rapporter om mirakelmenn og dåder. Vi har for så vidt sansen for både «Dr. Hjertegod» og «Dr. Kjempegod». Men vi er blitt mer overbærende til alle «sesam-sesam»-grepene. «Slik avskaffes køene». Mediedramaturgien virker, og selvsagt utøves det makt gjennom anretningen av helsenyhetene og fremdriften av medieføljetonger om liv og død. Her er mye ved det gamle. Men her skjer også endringer. Maktens manøvrering
Makten er på flyttefot. Det har den vært lenge, og journalistikken har vært med på lasset. Den forrige maktutredningen viste at makten hadde beveget seg bort fra den parlamentariske arena og over mot det korporative system, altså fra valgkanalen til organisasjonskanalen. I den nye makt- og demokratiutredningens bilde har makten i større grad flyttet seg over mot markedet og jussen. Journalistikken har fulgt med på disse maktforskyvningene: For det første gjennom en økt satsing på næringslivs- og økonomijournalistikk. For det andre gjennom en journalistikk orientert mot folks rettigheter på ulike felt - og her står nok helsefeltet i en særstilling. For det tredje gjennom nye omdreininger av en populariseringsskrue, noe som for eksempel innebærer at hverdagslivet er et like viktig nyhetsbeite som Stortinget. Men like viktig som disse tre tingene er en fjerde, nemlig at journalistikken har fulgt makten ved at den journalistiske logikk er blitt et redskap i maktutøvelsen. Den journalistiske logikk er blitt en uomgjengelig premiss for enhver som vil noe i denne verden. Det handler om «å tenke journalistisk», og dette er en kompetanse som langt fra er forbeholdt journalister. Den som kan tenke journalistisk, er også i stand til å finne ut hva som ikke bør finne veien til spalter og sendetid. Fra liv og død til liv og lyst
De nevnte maktforskyvninger reflekteres i medienes helsejournalistikk. Ennå virker altså de storslagne mediedramaer om liv og død, de melodramatiske oppsettinger der det gode står mot det onde og der sterke følelser utspilles med en intensitet som slår gnister. Men hverdagsliv og rettigheter er i dag minst like treffende stikkord for å forstå medienes makt på helseområdet. Da handler det like mye om liv og lyst, om det gode liv, om hva du kan gjøre for å ta vare på din helse og leve lengre. Det handler om hvordan du kan orientere deg i villniset av livsstilstilbud og i jungelen av terapiformer og behandlingsmåter. Det handler om å kjenne sine rettigheter og ikke ta et offentlig nei for et egentlig nei. «Hvordan går du frem dersom du ønsker å klage på legen din, eller på sykehuset som behandlet deg? Hva kan du klage på? Hva kan du få erstatning for? VG gir deg svarene». Tid for rollebytte
Det ser ut til å være noe av et kall for moderne journalistikk dette, å nøre opp under en rettighets- og konsumentorientert holdning til det gode liv. Like viktig er det å promotere et budskap om at slik blir du helten i ditt eget liv. Slik kan du ta styringen! Her er svarene. Denne forkynnelsen utfordrer selvsagt tradisjonelle autoriteter av ulike slag - ikke minst forvalterne av et tradisjonelt medisinsk kunnskapsregime. Det er ikke av det onde. Men spørsmålet er hva som settes i stedet, når mediene opptrer som en veileder og mer som en fjerde servicemakt enn som en fjerde statsmakt. Skurken i vårt anslag har forlatt det norske helsehuset. Bestefaren er på vei hjem. Det er tid for rollebytte. Saken fortsetter her: #1: Mektigere enn sjefen Opphav:
Annonse kun for helsepersonell
De mektigste i Helse-Norge, Dagens Medisin 22/04
Martin Eide
