Vi trenger en prioriteringsmelding for hele helsetjenesten, ikke bare for legemiddelområdet
I en tid der helseutfordringer blir stadig mer komplekse og ressursene i helsetjenesten er begrensede, vil en av de mest krevende oppgavene være å gjøre gode prioriteringer.
LEGEMIDDELINDUSTRIEN (LMI) er positive til at det nå skal gjøres et grundig arbeid på enkelte temaer i forkant av den nye prioriteringsmeldingen. Derimot ser vi at det er noen viktige og store problemstillinger som ekspertgruppene ikke skal vurdere, som vil ha stor betydning for prioriteringer og innføring av nye behandlinger i helsetjenesten.
Vi trenger en prioriteringsmelding for hele helsetjenesten, ikke bare for legemiddelområdet. Legemidler utgjør kun seks-syv prosent av budsjettet, men er avgjørende for pasientene. Norge har lang tradisjon for prioriteringer i hele helsetjenesten, gjennom flere utvalg og stortingsmeldinger på feltet. Samtidig ser vi at ekspertgruppene som skal utarbeide et kunnskapsgrunnlag til ny prioriteringsmelding, kun skal vurdere problemstillinger som er knyttet til legemiddelområdet. Det er bekymringsfullt at de ikke skal vurdere hvordan prioriteringer skal forbedres i resten av helsetjenesten. For at beslutninger om legemidler skal stå seg i befolkningen må pasientene oppleve at det er de samme kriteriene for prioritering som gjelder på alle områder.
LAV PRIS PÅ LEVEÅR. Det er også uklart om ekspertgruppene skal vurdere en veldig viktig problemstilling, nemlig terskelverdien for et godt leveår, som definerer betalingsvilligheten for innføring av nye metoder i helsetjenesten. Terskelverdien for et godt leveår ble satt til 275 000 kroner i prioriteringsmeldingen fra 2016 (Meld. St. 34). I en helt ny rapport fra Menon Economics, «Vurdering av ny terskelverdi for et godt leveår», som er laget på oppdrag fra LMI, konkluderer de med at terskelverdien for et godt leveår er basert på et mangefult kunnskapsgrunnlag og er for lav.
Terskelverdien for et godt leveår er basert på et mangefult kunnskapsgrunnlag og er for lav.
Dette kan føre til feil prioriteringer og svakere produktivitetsvekst i helsetjenesten og ha konsekvenser for liv og helse. En for lav betalingsvillighet for nye behandlinger kan føre til feil bruk av samfunnets ressurser. Det er oppsiktsvekkende at innføringen av nye legemidler måles mot en kostnad som virker vilkårlig, særlig når tilsvarende ikke gjøres i resten av helsetjenesten eller i andre sektorer.
MANGELFULLT KUNNSKAPSGRUNNLAG. Når innføringen av nye behandlinger vurderes opp mot en terskelverdi basert på mangelfullt kunnskapsgrunnlag vil det kunne føre til ineffektive prioriteringer. Systemet for Nye metoder ble etablert for å vurdere innføring og utfasing av alle nye tiltak i spesialisthelsetjenesten.
Derimot erfarer vi at systemet kun vurderer innføringen av nye legemidler, som igjen utgjør kun seks-sju prosent av det totale helsebudsjettet. Det vil si at vi i dag gjør mange store helseinvesteringer uten at det blir gjort en grundig helseøkonomisk vurdering i systemet for Nye metoder. Beslutningstakere må derfor forholde seg til inkonsistente informasjonsgrunnlag når skattebetalernes penger skal fordeles.
NY PRIORITERINGSMELDING. I årene fremover vil det være avgjørende at Norge gjør gode prioriteringer – ikke minst i helsetjenesten. Da trenger vi en ny prioriteringsmelding som sikrer at prioriteringer gjøres på bakgrunn av oppdatert kunnskap, og at den gjelder for hele helsetjenesten. LMI ser frem til gode faglige innlegg og diskusjoner om ovennevnte tematikk og vi håper at ekspertgruppene vil ta dette videre i deres arbeid.
For å lykkes trenger vi et godt samarbeid mellom myndigheter, helsepersonell, pasienter og industrien. Flere av problemstillingene som ekspertgruppene skal vurdere påvirker legemiddelområdet og LMI ser frem til å bli involvert og inkludert i arbeidet til gruppene.
Innleggsforfatteren er administrerende direktør i LMI. Utover det er det ikke oppgitt noen interessekonflikter.
