Se, utfordre – og omfavne hverandre

LEGELIV-KOMMENTAREN: Helen Brandstorp, lege og divisjonsdirektør for analyse og samfunn, Helsedirektoratet

HVER MORGEN sitter en fattig mann med kopp utenfor T-banestasjonen på Tøyen som jeg må innrømme at det gjør litt vondt å gå forbi. Jeg har aldri kontanter å gi. Jeg har egentlig lyst til å dele, men kommer meg ikke i minibanken for å gjøre noe med det. Det eneste han har fått, er noen kaffeklipp og en liten flaske vin.

Vi ser på hverandre, og jeg følger med, men jeg følger ikke opp. I stedet distanserer jeg meg, går vekk, går videre. Men et bittelite ubehag av å svikte, tar jeg med.

HANDLEKRAFTIG SAMSPILL. En triade for et mye mer handlekraftig samspill lyder slik «se, utfordre og omfavne». Den har tålt bruk på kryss og tvers – og frem og tilbake – mellom mennesker. Opprinnelig var den vel ment for ledere, men jeg tror den virker vel så godt toveis. 

Det som er virkelig sant og klokt, har det jo med å tåle slike «cross overs» og passe til mange ulike anledninger – litt som diamanter. Det er også fascinerende hvordan det som funker og funkler i ens egen lille kontekst, kan gjenkjennes som skinn i en mye større.

En ytterligere vri på diamantbildet kan bli at prinsipper også har det med å bli klarere når de slipes – for å passe til nok en ny setting. Dessuten; det banale er ofte det sentrale, så la oss kikke litt nærmere på de tre ordene. 

BRA DELING? Å «se» kan bety å lytte med et åpent sinn og se med et analytisk blikk. «Utfordring» dreier seg om noe som bør bli bedre, som en retning eller metode, og helst som noe man er enig om. «Omfavne» er deretter det gjensidig bekreftende håndtrykket, tettere på.

Man deler noe bra – det kjennes i kroppen.

Det er den siste omfavnelsen jeg stadig synes det er litt vrient å finne tid til og form på, men setter enormt pris på å oppleve. Den gir mot, motivasjon og en relasjonelt forankret forpliktelse til å følge opp. Så hvordan omfavner man hverandre på jobb? Hva med større grupper eller hele samfunn? Og hvorfor? Er det naivt å tenke at kostnadene ved å «gå forbi», kan byttes ut med energi fra fellesskap der man får til noe sammen?

FØLGE MED-ANSVARET. I divisjonen jeg leder, har krisen gjort at vi ser hverandre bedre. Når det kommer til gruppe- og samfunnsnivået, har vi også blitt bedre på å se – og vi har fulgt ekstra godt opp vårt følge med-ansvar. Analyseavdelingene ser både det nasjonale og internasjonale bildet – samt utfordrer både på klima og bærekraft.

Like sentrale er to helserettsavdelinger, som også inkluderer bioteknologi, samt avdeling for akuttmedisin og beredskap og avdeling for kommunikasjon. I disse er særlig «utfordring», men også noe «omfavnelse» en større del av arbeidet.

De siste par årene har utallige forslag til forskriftstekster blitt skapt på bakgrunn av temmelig brede samfunnsanalyser fra flere hold. Jeg vet ikke hvor mange eposter, møter og telefoner beredskapsstaben har håndtert ut ifra en god forståelse for hvem som bør informeres eller treffes for å drøfte felles utfordring – ryddig, vennlig, med fornavn.

FELLES UTFORDRING. Talepunktene fra de som jobber med kommunikasjon, må nærme seg en million. Og de beste talspersonene har hele triaden i ryggraden. De gir oss følelsen av at de lytter, ser og forstår situasjonen. Budskapet er ikke sjelden en felles utfordring, og så følger en liten omfavnelse mot slutten: Den som gjør at vi føler at vi er sammen i dette, at de bryr seg. Og vi bryr oss tilbake – og tør å gjøre nok en endring.

Denne måten å møte folk på, særlig når noe står på spill, tror jeg bidrar til tilliten vi har i samfunnet.

TILLITSFULLE ROM. Vi i direktoratet følger også den voksende fastlegekrisen tett. Kommunenes øvrige tjenester og sykehusenes kapasitet er andre eksempler. Kommunenes øvrige tjenester og sykehusenes kapasitet er andre eksempler. Å følge opp analyser og planer på disse feltene, inkluderer kontakt i nettverk av mennesker som har egne analyser, ansvar og prioriteringer.

Hvordan få til en omfavnelse her? Den ikke-klamme omfavnelsen som bekrefter at man er sammen også i dette – og at tjenestenes utfordringer ikke er distanserte problem.

I praksis betyr det kanskje ganske enkelt å fortsette å møtes i tillitsfulle rom, for å samles om tiltak og gi kraft til arbeidet.

FUNDAMENTET. Det var Per Fugelli som først snakket om verdier og prinsipper som diamanter, og da relatert til fundamentet for nettopp allmennmedisin. Han bodde jo også på Tøyen og ville sikkert ha blitt venn med tiggeren.

I tillegg lar jeg meg, som andre, inspirere av det Fugelli tidlig skrev om tillit.

Han skrev imidlertid ikke særlig pent om byråkrater. Men jeg tror han ville ha likt om vi prøvde å gjøre det til skamme – ved å se, utfordre og omfavne.

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 03-utgaven