«Sånne som meg»
Et system som i stadig større grad legger opp til at pasienter skal manøvrere gjennom helsejungelen og selv klare å skaffe seg kontroller «når de synes de trenger det», er mest for friske folk. Ikke for dem som strever seg gjennom dagen med en kropp som tidvis streiker.
Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.
LEGELIV-KOMMENTAREN: Jana Midelfart Hoff, nevrolog ved Haukeland universitetssjukehus, professor ved VID Høgskole og fylkespolitiker (H)
HAN VAR opprømt. Jeg ble stadig mer dempet. Han gledet seg veldig, snakket ivrig. Jeg var sjeleglad akkurat der og da fordi at pc-en min på poliklinikken ikke har kamera, slik at han ikke kunne se hvordan jeg vred meg på stolen. Han gledet seg til å få dra på rehabilitering. Endelig hadde han mulighet på hjemmebane. Våren, hadde han lest, var absolutt den beste tiden å reise på.
«Mhmm», svarte jeg. For jeg visste at han ikke hadde fått plass. Fordi plassene våre ved den aktuelle institusjonen var brukt opp allerede rett over nyåret, lenge før koronapandemien.
Dette sto det i avslagsbrevet jeg hadde fått. Ett av flere, han var ikke den eneste.
«SÅNNE SOM MEG». Til slutt måtte jeg si det: At han ikke hadde fått plass, at søknaden var avslått. Fortelle at det er en kvote, og at vi ved min avdeling antakelig hadde brukt opp den opp, lenge før vi visste det var en kvote.
Da ble han helt stille. Jeg prøvde å trøste med at kanskje han igjen kunne få plass hos den lokale fysioterapeuten? «Han har et tak for sånne som meg, han også» sa pasienten.
Veldig mange nordmenn har tilstander som man ikke blir frisk av, men må leve med. Dette skulle man ikke tro når man ser hvordan helsevesenet er innrettet. Og samfunnet ellers, for den saks skyld. Det som fremdeles gir best uttelling – både økonomisk og ellers – er «raskt-inn og ut» av sykdom og sykehus. Slik er det også i primærhelsetjenesten, hvor fysioterapeuter med driftstilskudd har klar bestilling og kontroll fra kommunene på at pasienter med kronisk sykdom bare skal ha fysioterapi en viss periode – og deretter «pause».
DE YNGSTE FØRST. I tillegg er det føringer på alle nivå på at arbeidsføre skal prioriteres, gjerne hvis de er yngre i tillegg. «Det er ikke mange som har rom for en ufør dame på 60 med varig nevrologisk sykdom», sa en dame litt bittert til meg. «Men jeg trenger at noen bryr seg om meg også, for jeg har kroppen min som jobb hele tiden».
Det minner meg om en satsing for en del år tilbake, hvor yrkesaktive mennesker skulle prioriteres i køen for å få utført operasjon for grå stær. Fordi det var vurdert til å være samfunnsøkonomisk best. Hvordan man kom frem til det, synes fremdeles uklart. En eldre dame som eksempelvis bor alene, litt ustø og med stadig dårligere syn på grunn av grå stær, har jo høy risiko for alvorlig fall og sykehjemsopphold hvis hun stadig forbigås i en operasjonskø for grå stær. Og det er faktisk dyrt, det.
Trygge rammer og jevnlig kontakt kan forebygge mye unødig lidelse og engstelse hos mennesker med kronisk sykdom
Men mest av alt kostet dette livskvalitet, verdighet og muligheten til å være selvstendig.
AKTIV VEILEDNING. Satsingen ble etter hvert skrinlagt, og bra er det. Men fremdeles er det faktisk slik at «yngre» og «yrkesaktiv» trumfer det meste. Til tross for at kunnskapen samfunnet besitter i dag, ikke berettiger denne holdningen.
Ikke minst hos eldre har det en frapperende effekt å gå fra å være «inaktiv» til «litt fysisk aktiv», både på fysisk og psykisk helse. I tillegg bruker denne gruppen ofte mye medisiner for depresjon og søvnproblemer, blant annet. Her kan nettopp fysisk aktivitet virke svært positivt, vist på en glimrende måte av kollega Ole Petter Hjelle. Studier på multippel sklerose (MS) har også vist at jevnlig fysisk aktivitet er med på å redusere betennelsesaktivitet.
Mange eldre spesielt, og en god del med kroniske sykdommer generelt, synes heller ikke det bare er å møte opp på nærmeste treningssenter og så «ordner det seg». Legens beskjed om «å trene» blir hengende i luften når man ikke vet hvordan – og kanskje er litt usikker på hvorfor også. Oppfølging og veiledning er avgjørende for å lykkes – og dette må skje over tid. Å få påfyll eller en god start, kan også være avgjørende.
INGEN QUICK FIX. Nevrologi er stort sett ikke et fag for «quick fix». Men som nevrolog mener jeg likevel at det meste kan fikses litt. Trygge rammer og jevnlig kontakt kan forebygge mye unødig lidelse og engstelse hos mennesker med kronisk sykdom, og utfordringer må tas tak i når de kommer, ikke spilles vekk. Jeg er rett og slett litt lei av at mennesker med kronisk sykdom stadig skal skyves mellom ulike nivå, litt sånn; «dette er i hvert fall ikke mitt bord».
Et system som i stadig større grad legger opp til at pasientene skal manøvrere gjennom helsejungelen og selv klare å skaffe seg kontroller «når de synes de trenger det», er mest for friske folk. Ikke for dem som strever seg gjennom dagen med en kropp som tidvis streiker. Leger og andre behandlere, og rehabiliteringsinstitusjoner for den saks skyld, trenger mulighet til å gi forpliktende og systematisk oppfølging over tid.
Vi bør faktisk bli tydelig oppmuntret. Det må erkjennes av at livslang kronisk sykdom er nettopp det. Livslang og kronisk. Men at det likevel er et liv som skal leves.
Dagens Medisin 14/2020, fra Legeliv-spalten i Kronikk og debattseksjonen
