– Klokkertro på teknologien?

Jana Midelfart Hoff, nevrolog og fraksjonsleder (H) i helse-og sosialkomiteen, Bergen kommune
Medisinsk teknologi er bare en bit av det komplekse bildet
Én av mine beste venninner er revisor. Nylig viste hun meg, lettere agitert og med hektiske røde kinn, en artikkel fra Dagens Næringsliv. Der ble ordet «nevrorevisjon» nevnt, og hun spurte om jeg visste hva det var. Det gjorde jeg ikke. Som nevrolog ser jeg ofte at prefikset «nevro» brukes til dette og hint, på mer eller mindre velfundert basis: Kosttilskudd, ernæringsretninger – og ulike typer behandling.
Sånt kan irritere meg litt. Men «nevrorevisjon» hadde jeg aldri hørt om.
REVISORSCREENING? Det artikkelen dreide seg om – i korte trekk– var at for å være revisor, bør du ha en sunn porsjon skepsis både til regnskapet du skal revidere – og dem du reviderer for. Nettopp mangelen på denne skepsisen ble fremhevet som en av årsakene til at revisjonen i noen av de firmaene som gikk over ende i finanskrisen, hadde sviktet så totalt. Hvordan kan man da sikre at revisorer er tilstrekkelig skeptiske?
I artikkelen, som bygget på et forskningsprosjekt, ble funksjonell MR, altså fMRI fremhevet som et godt verktøy i så måte. Ved å screene fremtidens håpefulle revisorer og se om det lyser opp for de stedene i hjernen hvor det er postulert at skepsis og rasjonell tenking befinner seg, kunne man skille klinten fra hveten og spare samfunnet for penger. En besnærende tanke?
GULLSTANDARD? Med forbehold om at artikkelen var kortfattet, og at strenge krav til antall tegn ikke gjorde det mulig å gå mer i dybden og gi mer detaljer, satt jeg likevel igjen med svært mange spørsmål: Skulle man ha kontrollpersoner? Skulle resultatene vektes opp mot en «skeptisk gullstandard»? Hvem kunne i så fall egne seg til det, rett og slett være skeptisk nok? Jeg følger gjerne tankegangen om at revisorer bør ha en viss skepsis – eller kanskje evne til avstand – i forhold til sine kunder, men de bør vel samtidig ha evner til å samarbeide samt tilegne seg kunnskap raskt?
Så dukket mer prinsipielle spørsmål opp: Er det rett å sprøyte isotoper i unge mennesker og gjennomføre en undersøkelse, som gir lite – men likevel – stråling for å se om de er egnet til et yrke? Selv om funksjonell MR er spennende og gir informasjon om funksjon som stillbilder ikke gir, er det likevel et øyeblikksbilde.
Hjernen er plastisk og mennesket svært tilpassingsdyktig. Man kunne derfor tenke seg at en undersøkelse kunne ha blitt helt annerledes enn utgangsundersøkelsen hvis vår lite skeptiske unge revisor hadde vært seks måneder i et «skeptisk» arbeidsmiljø eller omvendt.
BILDER. Som nevrolog gjennom flere år har jeg lært at hvordan hjernen din ser ut – og hvordan du fungerer – iblant kan stå i skarp kontrast til hverandre. Tidlig i karrieren møtte jeg en gammel lektor, som ut ifra hvor stort hjerneslag han hadde hatt, skulle ha fungert særdeles dårlig. MR-bildet av hjernen så ut som en slagmark. Likevel var lektoren helt selvhjulpen, selv om han snublet litt i det norske språket og snakket engelsk og fransk med medpasienter. Som en dyktig, eldre kollega sa til min undring: «Bilder, Jana, er bilder».
Mannen min synes iblant at man i helsevesenet er slitsomt opptatt av juss, og at vi snakker mye om jussen uten å kjenne den. Innenfor skolesektoren synes jeg man ofte snakker om å være «forskningsbasert» og viser til forskningsresultater uten å ha den kritiske distansen som kreves, fordi få har drevet med forskning. Å ha strevet med p-er og konfidensintervaller selv, gjør at man kan lettere stille de kritiske spørsmålene som trengs.
Så er det mange som synes å ha klokkertro på medisinsk teknologi, uten kanskje helt å se at teknologien bare er en bit av det komplekse bildet. Mennesket er mer enn hvordan vi gjør det på tester og ser ut på bilder.
KULTUREN. Pendelen svinger hele tiden. På 1970-tallet var vi kun et produkt av miljø. Senere ble genetikken alfa og omega. Nå er det hvordan vi ser ut inni, som skal predikere hvordan vi fungerer? Nei, jeg tror ikke det.
Det vil også bli svært kostnadskrevende for samfunnet hvis funksjonell MR skal bestemme hva den enkelte kan gjøre i livet sitt. Jeg frykter også et reduksjonistisk menneskesyn; et enten/eller. Det burde heller fokuseres på at mennesker har muligheter til å gå i mange retninger, og som i denne saken, at hvis unge revisorer kommer inn i en kultur hvor faglig etikk settes høyt, vil de bli påvirket av dette. Kanskje deres nevronale nettverk likeså?
Min dyktige revisorvenninne konkluderte slik: «Jeg ville aldri ha gått inn i en sånn maskin på slike premisser. Da hadde jeg heller gjort noe helt annet enn revisjon».
Det hadde vært dumt, det.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 20/2015