Når systemet ikke ser hele bildet: Blindsoner i metodevurderingene

I flere saker har Dagens Medisin nylig satt søkelys på hvordan metodevurderinger i Norge håndterer sykdommer med komplekse symptombilder. Debatten som har omhandlet EQ-5D og QALY illustrerer et bredere problem: Vi har et fragmentert system som i praksis stanser videreutvikling med én frase – «det er det beste vi har». Det er avgjørende at det ikke blir et hinder for nødvendig utvikling av metoder og beslutningsprosesser som tar høyde for svakheter og gir ny innsikt. 

EQ-5D, som benyttes i helseøkonomiske analyser for å måle pasientens livskvalitet, ble utviklet i en tid da helseøkonomi var i sin spede begynnelse – mot slutten av 1980-tallet. Siden den gang har både sykdomsforståelse, teknologi og forventninger til pasientsentrering endret seg. Men selve måleverktøyet og rammene det inngår i, er i stor grad uendret. Dette er problematisk for sykdommer der helsetapet ikke fanges opp i de fem dimensjonene EQ-5D måler. 

Reell sykdomsbyrde vises ikke i tallene

Et tydelig eksempel er myasthenia gravis (MG), en alvorlig nevromuskulær sykdom med symptomer som dobbeltsyn, talevansker, pustebesvær og utmattelse – ofte med betydelige variasjoner fra dag til dag. Når pasientens reelle sykdomsbyrde ikke vises i tallene, fremstår tilstanden som mild – og nye behandlinger vurderes som ikke-kostnadseffektive. 

Konsekvensen er at samtlige av de fem nyeste MG-legemidlene er blitt avvist i land som i hovedsak benytter QALY-metodikken, til tross for EMA-godkjenning og dokumentert behov.

Vi mener ikke at EQ-5D skal forkastes. Men når verktøyet viser klare begrensninger, må systemet tillate faglig skjønn, supplering og metodisk innovasjon. Det å gjenta at «det er det beste vi har» må aldri brukes som argument for å unngå utvikling – tvert imot burde det være startpunktet for å gjøre noe bedre. 

Tall fra årets WAIT-undersøkelse viser at kun 64 av 173 EMA-godkjente legemidler er tilgjengelige i Norge. For legemidler mot sjeldne sykdommer er tallet bare 8 av 46. Dette er ikke i seg selv et bevis på metodiske svakheter, men det bør vekke ettertanke: Har vi et system som i tilstrekkelig grad åpner for fleksibilitet og skjønn når sykdomsbyrden er høy og dokumentasjonen utfordrende? 

Beskjedne ambisjoner

Dette ble også tydelig i Prioriteringsmeldingen som kom i april. Selv om meldingen berører utfordringer som gjelder små pasientgrupper og beslutninger under usikkerhet, er ambisjonen om faktisk fornyelse beskjeden. Meldingen etterlater et inntrykk av at systemet i hovedsak fungerer som den skal – og at det ikke er behov for vesentlige endringer. Vi mener det er åpenbare utfordringer i dagens system og er bekymret for at det på politisk nivå ikke utløser annet enn utredninger. Det bekrefter en holdning som heller søker status quo enn forbedring. 

Derfor må vi rette dette spørsmålet til hele Nye Metoder-systemet: Fra fagmiljøene i DMP til de administrerende direktørene i helseforetakene som har beslutningsansvaret. Dette handler ikke om forskning i akademisk forstand. Det handler om hvordan vi velger å måle verdi – og hvem som faller utenfor når verktøyene ikke er tilstrekkelige. 

LMI mener det er på høy tid med mer metodisk åpenhet og utviklingsvilje. Ikke fordi alt må endres, men fordi vi for pasientenes skyld hele tiden må jobbe for et best mulig system med en fleksibel tilnærming. Blindsonene i systemet forsvinner ikke av seg selv. Å erkjenne dem er første steg. Å gjøre noe med dem er neste. 

Ingen oppgitte interessekonflikter