Trøst og mot

Temaet for boken er trøst. Verdibørsens programledere beskriver intervjuet med legen som en «førjulshjelp». Høyst relevant for mange helsearbeidere i disse tider, med andre ord.
Haartveit har mange års erfaring med pasienter i livets sluttfase på Hospice Lovisenberg i Oslo. Hun beskriver legevitenskapens distansering fra trøstefunksjonen som i tidligere tider sto så sentralt i medisinen. Selvsagt har vi hørt det før, blant annet fra Legeforeningens president i omtale av effektivitetskravet, som i stadig større grad preger helsearbeideres hverdag.
En travel behandlerrolle gir i altfor liten grad mulighet for lindring og trøst. På mange måter er dette stikk i strid med det vi gjennom vitenskapelige undersøkelser har tilegnet oss av kunnskap om forholdet mellom menneskelig kontakt og behandling. Det vi før intuitivt visste om behovet for «ei hand å holde i», kan vi i dag belegge empirisk.
Vi vet også at mange leger ikke finner seg i å bli fratatt sin rolle som trøster. Vi vet at mange strekker strikken utilbørlig langt, gjerne i forbindelse med situasjoner som fremkaller følelser hos pasienter og pårørende - som for eksempel julefeiringen. Vi vet at mange i disse dager føler et ekstra behov for å snakke med, eller skrive brev til pårørende og etterlatte, de går i begravelser og jobber overtid for å ta igjen «tapt» arbeidsinnsats.
Lars Björklund kan være til hjelp i det stadig sterkere krav til mål-/middeltenking i helse- og omsorgsarbeid:
«I vårt privata liv handlar det hela tiden om att ge och ta emot. Men när det svåra och obegripliga händer, så blir skillnaden inte längre så tydlig. För det mesta handlar det om att komma tomhänt till den som behöver hjälp. Är man fylld av förberedelser av att ge, så finns det inte längre plats för den människa vi ska möta. Det kan låta motsägelsefullt, men vi kan annars lätt ge den drabbade en känsla av att behöva vara tacksam», sier han i et intervju til Dagens Nyheter.
Det er i slike situasjoner det handler om mot - mot til ikke å ha noe å si, mot til å ta sjansen på å bli avvist, mot til bare å være medmenneske uten forventinger om utfall. Det dreier seg om å trøste uten behov for bekreftelse.
Dette henger sammen med Per Fugellis tale under 40-årsjubileet til Seksjon for allmennmedisin. Der poengterte han legenes rolle som livvakt og gikk til felts mot det han kaller evidensinfiltrering av medisinen «hvor pasienten blir maskin og legen robot». Mot, i Fugellis perspektiv, er fravær av redsel for ufullkommenhet, ikke å være besatt av «himmelsyken» - troen på at det dypest sett fins en kur mot alt. Leger med grenser kan være det vi trenger.
Kanskje er Fugelli og vi andre blitt bønnhørt. I årets siste utgave av Dagens Medisin har helseministeren gitt oss en julepresang som kan synes høyst fortjent. Han støtter tanken om en radikal opprustning av allmennmedisinen, blant annet gjennom å opprette flere fastlegestillinger. Han vil ha bedre legedekning i pleie- og omsorgssektoren, i skolene og i tverrfaglige team. Slikt er selvsagt godt nytt for Helsedirektoratets arbeidsgruppe, som har kartlagt og vurdert behovet for allmennleger i årene fremover.
Både byråkrater og utredere fortjener ros for arbeidet som er nedlagt. Nå gjenstår bare handling.
Godt nytt år!
Leder, Dagens Medisin 36/08

Lottelise Folge, sjefredaktør i Dagens Medisin