Prioriteringsutvalget

Dagens kriterier – tilstandens alvorlighet, nytten av tiltaket og kravet om kostnadseffektivitet – baserer seg på anbefalingene fra Lønning II.
«Utviklingen i behandlingsmetoder, teknologi, demografi, sykdomsbyrde og forventninger gjør det nødvendig med en ny utredning om hvordan vi best prioriterer helsetjenestens ressurser», heter det i mandatet til det tredje Prioriteringsutvalget.
Ole Frithjof Norheim, professor i medisinsk etikk ved Universitetet i Bergen, var sekretær for Lønning II-utvalget. Han leder nå diskusjonene som skal føre frem til en Norsk offentlig utredning (NOU) om helseprioriteringer anno 2014. Den 15. september skal den leveres helse- og omsorgsministeren.
JONAS GAHR STØRE (Ap) fikk i løpet av sitt knappe år som helseminister en rekke prioriteringsutfordringer i fanget. Han ønsket å si nei til både livsforlengende behandling for føflekkreft med spredning, den såkalte ipilimumab-saken, og han stilte seg tvilende til om brystrekonstruksjon var en riktig prioritering. Begge sakene fikk stor medieoppmerksomhet. Til slutt ga helseministeren etter for press fra pasienter, fagpersoner, organisasjoner og medier.
Poenget er ikke om dette var riktige eller gale prioriteringer. Helseministeren kom til den erkjennelsen at han, departementet han ledet og den øvrige helsetjenesten, manglet et oppdatert rammeverk for helsebeslutninger. Sammen med sin nyslåtte departementsråd, tidligere helsedirektør Bjørn-Inge Larsen, kom han på ideen om et nytt prioriteringsutvalg. Det var en god prioritering. Det mente også dagens helse- og omsorgsminister Bent Høie (H), som ga utvalget fornyet tillit.
RAPPORTER fra utvalgets indre liv forteller om engasjerte diskusjoner om krevende spørsmål. Det er ulike meninger om hvordan sjeldne sykdommer skal vurderes, og bruken av kvalitetsjusterte leveår (QALY) som mål for helsegevinst.
Utvalget er bedt om å vurdere hvorvidt det bør innføres grense(r) for hva som menes med et rimelig forhold mellom kostnad og effekt, og hvorvidt det bør være en eller flere grenser avhengig av prioriteringssituasjonen. Spørsmålet om alder bør ha en egenverdi ved prioritering, er et annet kontroversielt tema. I utvalgets mandat ligger også vurdering av egenbetaling og egenandeler. Sistnevnte ble foreslått av Høyre tidlig i valgkampen i fjor, men Frp avviste dette som et usolidarisk og uaktuelt forslag.
PERSONER som våger å drøfte prioriteringsspørsmål i offentligheten, stemples ofte som kalde og kyniske. Man får dessuten en leksjon om at Norge er verdens rikeste land, at prioriteringer er galt – og at det meste i helsetjenesten var bedre før. Som Reidar Pedersen og Ståle Fredriksen allerede påpekte i en kronikk i Tidsskriftet i 2004: «Ikke uventet er det nei-et det blir mest oppmerksomhet rundt. Nei-et får frem de mest brutale sidene ved prioriteringer i klinisk praksis, for eksempel hvor urimelig og hvor kynisk kravet om prioritering kan være».
 Prioriteringer handler om mer enn å nekte pasienter noe de ønsker eller har krav på. Debatten om prioriteringer vil være tjent med å avmystifiseres: Å prioritere er en selvsagt, 
alminnelig og selvfølgelig del av enhver virksomhet – også helsetjenesten.
SAMTIDIG: Prioriteringsvalg i helsesektoren kan utgjøre forskjellen på liv og død. Uten åpenhet, innsikt og offentlighet rundt de valgene som tas, kan heller ikke helsetjenesten regne med befolkningens tillit i at prioriteringene er konsekvente eller rimelige.
Mange europeiske land har måttet foreta kutt i helsebudsjettene de siste årene. Dette gir dårligere helsehjelp, men skaper trolig også en større forståelse for prioriteringer. En sterk nasjonaløkonomi gjør at dilemmaer settes på spissen. Det skal vi være takknemlige for.
Leder, Dagens Medisin 06/2014