Pensjonsfella

De tjener godt mens de er aktive, men når blitzlysene slås av, skal de greie seg på det de har spart opp - blant annet til pensjon.

I likhet med fotballspillere, som i sin aktive periode kan tjene langt mer enn sine kamerater, får mange privatpraktiserende mer i lønningsposen enn sine offentlig ansatte sykehusvenner.  Men etter den søte kløe, kommer som kjent den sure svie. Dette har den pensjonerte gynekologen Tom Seeberg erfart, ifølge et debattinnlegg i denne utgaven av Dagens Medisin.
Som avtalespesialist i 24 år hadde han til smør på brødet. Svært overrasket ble han da hans gode venn og kollega - som har vært sykehuslege det meste av sitt yrkesaktive liv - fikk nesten dobbelt så mye i årlig pensjon. Denne forskjellsbehandlingen mener han er helt urimelig og dypt urettferdig.
Forklaringen er enkel, om enn uforståelig - selv for leger. I år 2000 fikk sykehuslegene økt sine pensjoner etter at all inntekt inntil tolv ganger Folketrygdens grunnbeløp ble lagt til grunn i de offentlige tjenestepensjonsordningene.
Etter dette ble privatpraktiserende leger som baserte sin pensjon på bare Folketrygden og Sykehjelps- og pensjonsordningen for leger (SOP), hengende mer og mer etter sine offentlig ansatte kolleger. Mens sykehuslegene i år sikres en pensjon på inntil 599.077 kroner årlig, må dagens SOP-pensjonister ta til takke med inntil 363.000 kroner. Slett ikke rart at Seeberg reagerer.
Etter hvert som SOP fikk stadig flere leger med rett til avbruddsytelse, ikke minst yngre kvinner med rett til fødselsstønad, ble det et misforhold mellom det som ble skutt inn i fondet av friske midler - og det som ble tatt ut. Her ligger mye av forklaringen på Seebergs frustrasjon.
Noe måtte gjøres. Løsningen som ble valgt, er todelt: SOP og Legeforeningen inngikk i 2008 en samarbeidsavtale med Storebrand om en tjenestepensjonsordning for private legevirksomheter, kalt Legeforetakenes pensjonsordning (LP). Ved å spare i denne ordningen unngår legene å få samordnet sin pensjon med ytelsene fra SOP.
Grep nummer to er det vi omtaler i en artikkel i denne utgaven av Dagens Medisin. Det skal sikre at Tom Seeberg og andre privatpraktiserende leger med noen år på baken får styrket sin pensjon på bekostning av yngre kolleger: Fra nyttår vil leger med autorisasjon etter 1. januar 1993 miste retten til alderspensjon gjennom SOP, for å sikre slik pensjon for eldre leger. Selv om de yngre også opprettholder andre avbrudds-ytelser ved for eksempel egen eller barns sykdom, må det være en bismak tilknyttet den karamellen som de eldste legene nå får suge på.
I dag er det åpenbart at noe måtte gjøres før milliardkassen ble tom. I denne situasjonen er det også lett å se at hver enkelt med bare folketrygd- og SOP-pensjon burde ha tatt et selvstendig ansvar for å sikre sin alderdom.
Siden år 2000 har man visst at det uten nødvendige tiltak ville gå den veien høna sparker med SOP-pensjonen. Så hvorfor måtte det gå ti år før man satte bremsene på?
Var det egentlig nødvendig å føre et hundretalls privatpraktiserende leger som Tom Seeberg rett inn i pensjonsfella?
Se også:
- Hva får jeg i pensjon?
- Leger får justert pensjonen fra nyttår
Leder, Dagens Medisin 18/10