Bare trist...

Under programposten «Klinisk emnekurs i psykosomatikk», leser vi: «Symptomlidelser i primærhelsetjenesten framviser ofte få eller ingen objektive funn og beskrives gjerne som «subjektive helseplager», «funksjonelle lidelser», somatoforme, psykosomatiske lidelser eller i verste fall simulering. Pasientene kan presentere isolerte fysiske eller psykiske symptomer som kan skygge for den sammensatte symptomatologien som er vanlig i allmennpraksis. Dette kurset har som mål å gi økt innsikt i mekanismer bak slike «sammensatte lidelser» og håndtering av disse».
Man spør seg selvsagt: Hva kan sies om dette som ikke har vært sagt før? Hvor mange ganger skal berget føde en mus før vi blir fornøyd?
Så feil kan man ta.
Egentlig er det bare trist at det er nødvendig å trekke frem at det uatskillelige forholdet mellom psyke og soma er gammel lærdom. Egentlig er det bare trist at det er nødvendig å minne om at Descartes’ lære om at kropp og sjel er atskilt, en gang var viktig for å kunne løsrive medisinen fra teologien, men at slikt tankegods ikke holder i møtet med dagens helseutfordringer. Egentlig er det bare trist at dagens legevitenskap i så lang tid har lukket øynene for sammenhenger mellom sinn og kropp slik at de alternative tilbudene blomstrer som aldri før i form av alskens rariteter i behandlingssektoren. 
Nidaroskongressens fokusering på slike problemstillinger tjener arrangørene til ære. Den omtalte amanuensen sies det, fra dem som var til stede på kongressen, gjorde stor lykke med sin forelesning om «narrativ medisin» – om kroppen som et historisk avtrykk av det levde liv, om makt- og avmaktsfølelse som avgjørende for å forstå sammenhengen mellom levevilkår, biologi og sykdomsutvikling. Og altså om den gode samtalen på legekontoret.
En pasient sa en gang til meg – i opprømt tilstand etter en konsultasjon: «Han var en fantastisk lege – han var så menneskelig». Det var først en stund etterpå at jeg kom til å reflektere over at den motsatte legeforestillingen kanskje tilhører normaltilstanden: Den umenneskelige, utilnærmelige legen med et tilsvarende umenneskelig arbeidspress – til daglig stilt overfor et utilnærmelig byråkrati.
Vi vet etter hvert ganske mye om at bildet av den hvitkledde, distanserte behandleren ikke lenger virker etter sin hensikt. Dagens løsning er ikke autoritet, men dialog – samtaler som bringer frem menneskers syke- og psykehistorie – uten filter. Vi vet etter hvert mer og mer om at ikke bare sykdommer som ME og fibromyalgi er avhengig av å bli forstått i et slikt utvidet perspektiv, men at det samme gjelder for det store flertallet av våre mest alminnelige alvorlige diagnoser.
La derfor det følgende rådet fra Anne Luise Kirkengen, en av Nidarkongressens innledere, bli vårt bidrag til ord for dagen:
«Det er viktig at legen, fra det første møtet med en pasient, betrakter vedkommende som et vesen der kropp, følelser og opplevelser utgjør et hele. Dette omfattende blikket bør være en grunnforutsetning, ikke bare noe legen griper til når hele registret av medisinske tester er utprøvd uten at en årsak til helseproblemet er blitt påvist».
Leder, Dagens Medisin 25/07

Lottelise Folge, sjefredaktør i Dagens Medisin