Kontrastenes høytid
Tall fra FN bekrefter at mer enn 550 pasienter totalt er drept under behandling, og over 700 er blitt hardt skada. Hvordan kan verdenssamfunnet se på at dette skjer uten å handle?
FOR MEG ER JULA varme, trygghet og ro med de folka jeg er aller mest glad i. Vi skaper nye minner, men vi holder også årelange tradisjoner ved like. Tenning av lys, pynting av tre og kvalitetstid med familien. Jeg gleder meg til jul fordi høytiden ofte gir meg en sjelero. De siste årene har vært annerledesår. Pandemi etterfulgt av krig.
Bildene fra Ukraina og nå Midt-Østen gjør vondt langt inn i hjerterota. Krig er forakt for liv. Som Nordahl Grieg så beskrivende sier det. Og det vi ser av menneskelige tap og skade fra krigsområdene opprører, beveger og provoserer oss.
HUMANITÆR SORG. Jeg har kjent på et enormt engasjement og samtidig en enorm maktesløshet. Som sykepleier har jeg kjent på en humanitær sorg.
Selv om vi ikke fullt ut kan forstå familiemedlemmer som leter etter overlevende i ruiner av eget hus, så kan en fatte frykten. Frykten over å miste de som en er mest glad i. Hvordan ville livet ditt vært, om plutselig er alle stoler rundt familiebordet stod tomme?
Det er nå bekreftet over 17.000 drepte i krigen i Midt-Østen. Menneskene bak tallene er noens barn, noens brødre og noens søstre. Noens slektninger. Noens umistelige.
ANGREP PÅ HELSEPERSONELL. Jeg tenker også mye på alle våre modige kollegaer som jobber under forferdelige forhold på sykehus og i andre deler av helsetjenesten på Gaza. Mangel på medisinsk utstyr, alarmer som går, og ambulanser og helseinstitusjoner som blir angrepet. I dagevis, ukesvis og månedsvis. Det er ikke til å begripe.
Sykehuset Al-Indonesi alene er bombet hele 35 ganger siden 28. oktober. Det er rapporter om flere fra helsevesenet som er internert, blant annet er direktøren på Gazas største sykehus ikke sett siden han ble arrestert den 23. november.
Helsepersonell angripes på flere måter mens de forsøker å hjelpe. Med fare for egne liv behandler de en mengde pasienter som oppsøker hjelp for skader og traumer.
For noen dager siden ble det rapporter at ett sykehus som primært behandla barn blei bomba. Pasienter i alle aldre angripes mens de får behandling. Tall fra FN bekrefter at mer enn 550 pasienter totalt er drept under behandling, og over 700 er blitt hardt skada. Hvordan kan verdenssamfunnet se på at dette skjer uten å handle?
SOLIDARITETSMARKERINGER. Flere av våre medlemmer kontakter meg. De vil handle. De vil markere sin støtte. De vil vise solidaritet. Vi har kjørt kampanjer med svarte sørgebånd over våre hvite uniformer. Nå mandag den 11.desember skal helsepersonell over hele landet ha lokale «Not a Target»-markeringer på sine arbeidsplasser.
Siden de grufulle angrepene mot sivilbefolkningen i Israel 7. oktober og bombingen av den palestinske sivilbefolkningen har det vært mange demonstrasjoner. På lørdag den 16. desember skal flere aktører fra politiske partier, organisasjonsliv, fagbevegelse og andre norske innbyggere stå sammen i en massemobilisering. Foran Stortinget fremmes krav som å stanse bombingen og å forsvare folkeretten.
IKKE GI OPP. Kontrastene fra nyhetsbildene til juleselskapene nå i desember blir ekstra store. Men vi må ikke miste motet eller bli maktesløse. Mitt svar er å bruke mindre tid på unødvendig stress i julestria, og mer tid på markeringer og politisk press.
Delta på markering. Bidra til å heve fokuset i media. Gi donasjoner til organisasjoner. For vi skal aldri tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv.
