Klarer vi å sikre velferdsstatens juvel?
Hvis helsevesenet skal være i stand til å møte den demografiske utviklingen – uten å forringe kvaliteten på tilbudet og skape et todelt helsevesen – må det investeres mer. Det krever et tverrpolitisk krafttak, men vi må endre kurs hvis vi skal unngå at helsejuvelen i velferdsstaten forvitrer.
Skal vi sikre helsetjenesten, må vilkårene bidra til at helsepersonell vil søke seg til – og bli værende i – den offentlige helsetjenesten
POLITIKERE, BEFOLKNING og helsepersonell løfter i økende grad bekymringer for en todeling av helsevesenet. Alle politikere ønsker også å understreke at de sloss for å sikre den offentlige helsetjenesten, og at nettopp de har løsningen for å få det til, enten det består av å si nei til kommersielle aktører, tvinge personell til å jobbe flere helger, bruke privat-offentlig samarbeid, eller innføre omstillingstiltak på kort varsel.
Det er god grunn til bekymring: Helsesystemer som tidligere har fungert godt, bryter rask sammen. Engelske National Health Service (NHS) er et godt eksempel.
HVA GIKK GALT? Svaret på hva som har gått galt i England kommer som alltid an på hvem du spør; men noen faktorer synes allikevel særlig relevante:
• Mangel på sykehjemsplasser og helsepersonell til å drive stell og oppfølging av eldre pasienter.
• Fulle sykehus uten plass til dem som kommer inn. Storbritannia hadde lavere investeringer i bygg og utstyr sammenlignet med EU14-land. Fra 2010 til 2019 investerte landet 5,8 billioner pund per år.
Dersom de skulle ha investert på EU14-nivå, skulle investeringen ha vært på ytterligere 33 billioner.
• Underfinansiering over tid. Selv om Storbritannia nå bruker tolv prosent av Gross domestic product (GDP) på helse, godt over gjennomsnittet i OECD, benyttet de over en lengre periode 18 prosent mindre enn EU14-gjennomsnittet, som gjør at siste års økning i tilskudd er langt fra å dekke etterslepet i tjenestens behov.
• Rekrutteringsutfordringer, misfornøyde ansatte og streiker.
• Manglende tillit til den offentlige helsetjenesten, selv om modellen fortsatt har bred støtte i befolkningen.
STATUS I NORGE. Heldigvis står det bedre til her hjemme enn i England. I alle fall foreløpig. Men mange av problemene i NHS ligner dem vi står i, og kommer til å stå i fremover. Hva gjør vi for å hindre en utvikling i samme retning? Dessverre altfor lite.
En regjeringsbestilt OECD-analyse viste i 2016 at Norge ligger «i nedre del av ressursbruken blant de rikeste landene i OECD» målt i andelen av GDP brukt på helsetjenester. Dette er på nivå med Danmark og Nederland, lavere enn Tyskland og Sveits, og høyere enn Sverige. Daværende helseminister Bent Høie (H) uttalte da: «Skal vi holde utviklingen til de rikeste landene i OECD, må vi være forberedt på å bruke mer ressurser til helsetjenesten fremover.»
Helsepersonellet er den mest kritiske knapphetsfaktoren i tjenesten, og vi må avlaste arbeidskraft ved å legge bedre til rette for produktivitetsfremmende investeringer
KURSENDRING, TAKK! Siden da har vi hatt en pandemi, som viste at vi ikke har prioritert beredskap:
• Vi har bygd, og bygger, mange nye sykehus, som har plass til verken pasienter eller ansatte.
• Vi har ikke investert nok i bygg og medisinteknisk utstyr.
• Legenes tid til pasientrettet arbeid har falt.
• Ansatte opplevde ikke at covid medførte et skifte. Tvert imot ble presset på tjenesten opprettholdt, med økende ventelister og dertil press på arbeidstid, kutt i bevilgninger – og nå en ventet resignasjon og økende rekrutteringsutfordringer i hele landet.
Samtidig opprettes nye, helprivate, klinikker og sykehus særlig i sentrale deler av landet. Antallet personer med behandlingsforsikring har økt jevnt de siste årene, og var ved utgangen av 2022 rundt 748.000.
Jeg tør å påstå at vi må endre kurs hvis vi skal forhindre at juvelen i velferdsstaten forvitrer, og det krever et tverrpolitisk krafttak.
KNAPPHETEN. Mange års underfinansiering har gitt oss et etterslep i bygg og utstyr som ikke lar seg løse over et statsbudsjett. Dersom vi ønsker et helsevesen som er i stand til å møte den ventede demografiske utviklingen, uten å forringe kvaliteten på tilbudet og samtidig unngå en todeling av helsevesenet, må vi investere mer i helsesektoren i dag.
Helsepersonellet er den mest kritiske knapphetsfaktoren i tjenesten, og vi må avlaste arbeidskraften ved i større grad å tilrettelegge for produktivitetsfremmende investeringer. Men helsetjenesten er personellintensiv, og tross riktige investeringer kommer helsetjenestens største utfordring være å tiltrekke seg og beholde kompetent helsepersonell.
Sparetiltak, som å ta vekk kaffemaskinen fra akutt-mottaket eller trekk i lønn til en kollega som brekker tåa på jobb og blir borte fra jobb resten av dagen, lønner seg ikke i lengden
Uavhengig av om vi har et privat helsetilbud eller ikke – for det er mange ikke-kliniske jobber helsepersonell kan gjøre – kommer det til å være knapphet på hode og hender.
Sparetiltak som å ta vekk kaffemaskinen fra akuttmottaket eller trekk i lønn til en kollega som brekker tåa på jobb og må gå fra arbeidet for dagen – ja det skjedde, og nei, det er selvfølgelig ikke lov – lønner seg ikke i lengden.
TA TAK I VILKÅRENE! Hvordan kan noen tro det skal være lett å rekruttere til et sykehus uten pauserom, med for få vaktrom uten vindu, avdelinger uten personalrom? Hvordan kan man i fullt alvor be legene om å utføre konsentrert arbeid i arbeidssoner for 70 personer med 20 pc-er?
Vi kaller det visstnok ikke lenger arbeidsplasser – fordi det er krav til seks kvadratmeters store rom til en arbeidsplass.
Skal vi sikre helsetjenesten, må vi sørge for at vilkårene for helsepersonell bidrar til at helsearbeidere vil søke seg til – og bli værende i – den offentlige helsetjenesten: Da blir pasientene også.
Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 08-utgaven
