Foreslår å snakke annerledes med menn

Forsker og sosiolog Marianne Inez Lien har skrevet en artikkel om kvinnelige kreftsykepleieres erfaringer med å kommunisere med kreftsyke menn i klinikk. – Jeg fulgte sykepleiere i et kreftsenter i fire uker, og her var det ansatt bare kvinnelige sykepleiere, forteller Lien.
Det å kartlegge følelser hos pasienten, er en viktig del av oppgaven for sykepleiere, spesielt innen kreftomsorg.
– Sykepleiere er opplært til å skulle hente frem emosjonelle reaksjoner. Dette kan være utfordrende i møte med en del mannlige pasienter. Noen sykepleiere var mer dedikerte enn andre, og noen gikk kanskje over streken i sin tro på at også mennene måtte åpne seg, sier Lien.
Ønsker ikke å snakke
Lien påpeker at mange menn ikke ønsker å snakke så mye om følelseslivet sitt. – Bekjennelsesidealet er viktig i helsevesenet. Men at man ikke snakker om sykdommen, kan også være en måte å ta kontroll på. Det er viktig å forstå at pasienter opplever dette ulikt.
Hun påpeker at sykepleierne lærer at pasientene bør snakke om følelsene sine.
– Utdanningen fokuserer ikke på at kjønn kan være viktig for hvordan man håndterer en situasjon. Det er dermed ikke å forvente at sykepleierne skal ha en utvidet forståelse for dette.
En annen tilnærming?
Lien mener sykepleierutdanningen bør ha mer fokus på ulike behov: – Sykepleie-profesjonen er preget av pensum som er skrevet av kvinner, og av et omsorgsideal som er tilknyttet den kvinnelige rollen. Svært få menn er sykepleiere, og mange hopper av i løpet av studiet. Kanskje burde pensumet tilpasses bedre for både mannlige sykepleiere og mannlige pasienter, antyder hun.
Artikkelen er en del av en doktorgradsavhandling om kjønn i sykepleien, og er publisert i Nordic journal for Masculinity Studies 2/2013.
Ulike behov
Tove Nyenget, kreftsykepleier og rådgiver ved Kreftlinjen i Kreftforeningen, mener det er svært viktig at sykepleierne respekterer at ikke alle ønsker å prate om følelsene sine – uansett kjønn.
– Folk har ulik personlighet. For noen fungerer det bedre å gå en skitur enn å snakke om sykdom. Noen pasienter kan fort føle seg presset til å snakke om følelsene sine, og kan også få inntrykk av at hvis de ikke prater, får de problemer senere. Dette er uheldig; Vi som helsepersonell må ikke påtvinge noen et bestemt reaksjonsmønster, sier hun.
I ny retning?
Nyenget understreker det som viktig at pasienten vet at han kan prate dersom han trenger det.
Hun påpeker at da hun studerte til å bli sykepleier på begynnelsen av 1990-tallet, var det et sterkt fokus på at pasientene måtte snakke om følelsene sine.
– Men da jeg tok videreutdanning som kreftsykepleier i 2003–2004, lærte vi mer om at hvert enkelt menneske har ulike måter å reagere på. Jeg håper og tror at utdanningen har utviklet seg mer i denne retningen, sier Nyenget.
Dagens Medisin 01/2014