Hvorfor ikke være best – også innen forskning?

VI TAR DET som en selvfølge at Norge skårer høyt ved å ha én av verdens beste helsetjenester. Styrken vår har vært en sterk offentlig helsetjeneste med supplement fra private aktører som har hatt avtale med de regionale helseforetakene. Slik har vi sikret kvalitet, prioritering, likeverdighet og god bruk av helsepersonell.

Hvorfor er vi ikke like gode innen forskning? Forskning er et av de fire primære ansvarsområder for spesialisthelsetjenesten og skal være prioritert på linje med pasientbehandling. I vårt naboland Sverige har det vært en debatt om at forskningsmidlene spres for mye utover, og at de gode forskningsmiljøene som kan sette Sverige på verdenskartet, blir bortprioritert.

INSPIRERENDE SAMSPILL. Dagens Nyheter publiserte før jul et debattinnlegg under tittelen «Vi har för månge universitet och för månge professorer». Hovedbudskapet til forfatteren, sekretær Hans Ellegren i Kungliga Vetenskapsakademien, er at staten må kraftsamla» sine begrensede ressurser, institusjonene bør prioritere bedre bruken av forskningsmidlene sine, men også være mer bevisst om hva som er kjernevirksomheten. En av Sveriges mest meritterte medisinske professorer sendte meg innlegget som noe jeg burde vektlegge, som styremedlem ved et svensk universitet.

Nå skal det sies at jeg, som dekan ved Det medisinske fakultet ved NTNU da to ansatte fikk nobelprisen, var veldig opptatt av å prioritere de beste forskningsmiljøene med administrative ressurser og økonomi – fordi ingenting kan bedre forskningsaktiviteten og kvaliteten mer enn å prioritere de beste miljøene. Det virker samtidig som en inspirasjon for andre forskere med ambisjoner. Etter at nobelprisen var sikret, ble fakultetet også lovprist i en lederartikkel i Dagens Næringsliv for «gullkortene».

VURDERING AV KVALITET. Samtidig må vi i helsetjenesten sikre at det foregår forskningsaktivitet innen alle sykdomsområder, og at de som behandler pasientene våre er oppdatert på, og har kritisk evne til å vurdere, flommen av ny kunnskap som produseres. I denne flommen er det ikke bare kvalitet, men også søppel og juks. At vi trenger forskning på mange områder, må aldri bli en unnskyldning for å støtte dårlig forskning.

Pasientene våre har tillit til at vi ivaretar kvalitet. Forskning som oppdrag er heller ikke bare gitt til universitetssykehusene, men et oppdrag vi har fått for alle helseforetakene våre.

Ett av de beste tiltakene vi har gjennomført i Midt-Norge for å sikre kvalitet og bred deltakelse fra helseforetakene, er å etablere Clinical Academic Groups (CAGs). Dette er en modell for samhandling mellom klinikere og forskere i helseforetak og vitenskapelige ansatte i universitets- og høyskolesektoren – og gjerne på tvers av disipliner og fagområder. Utgangspunktet er en klinisk problemstilling som blir samlingspunktet for forskning, innovasjon, undervisning og kompetanseutvikling, og som ikke minst kan skape miljøer som konkurrerer internasjonalt.

BETYDNINGSFULL KRAFTSAMLING. Det foreligger mye data internasjonalt på at en slik kraftsamling rundt en klinisk problemstilling har løftet miljøer faglig, og har bidratt til det vi trenger i Norge, en forskningsaktivitet i helseforetakene våre som kan være med på å løfte Norge som forskningsnasjon. Vi har et moralsk ansvar til å bidra til å flytte kunnskapsfronten – og vi må bli langt flinkere til å snakke om betydningen av forskning.

Derfor må vi fortsette å styrke satsinger som fremmer internasjonalt ledende miljøer, som sentrene for fremragende forskning. Vi må ha et Forskningsråd som har muskler til å sikre at pengene som vi bruker nasjonalt, blir fagfellevurdert av internasjonale eksperter – og at Norge som forskningsnasjon er synlig og har innflytelse på den internasjonale arenaen. Så må vi bruke de fortrinnene vi har gjennom en god og oversiktlig helsetjeneste – med gode helseregistre og biobanker.

AMBISJONER – OG POTENSIAL. Klinisk forskning skal være en integrert del av all klinisk praksis og pasientbehandling. Dette blir ikke mindre viktig hvis vi skal lykkes med persontilpasset medisin. Her er vi avhengig av et tett samarbeid med ulike forskningsmiljøer og fagområder med tilhørende laboratorier – i tillegg til samarbeid rundt utdanning og med næringsliv. Regjeringens nye strategi for persontilpasset medisin er et godt utgangspunkt for å lykkes – og ivareta ambisjonen om å bli best.

Fremtiden krever også at vi har mer strukturerte data fra pasientbehandlingen i sykehusene våre – for raskere å kunne si om de behandlingstiltakene vi velger, virker som intendert. Dette har vært en del av målsettingene bak innføringen av en strukturert journal i Midt-Norge med Helseplattformen.

Vi har et potensial til å løfte flere forskningsmiljøer opp i verdenseliten. Hvis vi skal lykkes, må vi også beholde den sterke offentlige helsetjenesten, som er et godt utgangspunkt for å sikre tid og ressurser til forskning. Så må vi som eiere bevise viktigheten i de prioriteringene vi foretar.

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 02-utgaven