Hvordan forholde seg til «en brannmann som er pyroman»?

NOE AV DET som opprører mest, er mennesker som misbruker makt, posisjon og autoritet. Mennesker som er satt til å beskytte, men som velger å utnytte og misbruke: Foreldre, idrettsledere, religiøse ledere og lærere. Vi finner det så mange steder.

Fra tid til annen hører vi også om helsepersonell som roter med roller og er grenseoverskridende. Det er ikke mange, men de gjør stor skade. De er som brannstiftere som misbruker tilliten fellesskapet har vist da de ble ansatt for å bekjempe brann og redde verdier. Fremfor å beskytte, søker de spenning og syk selvtilfredsstillelse gjennom å brenne ned det som betyr alt for andre.

FORKLEDTE HJELPERE. Jeg har sett slike monstre forkledd som gode hjelpere, og det de etterlater av redsel og tomhet. Det er så mange ofre. Mange med synlige sår og mange med dype kutt som fortsetter å blø, uten at andre ser eller forstår.

Jeg har også møtt upåfallende, men farlige mennesker. De blir som regel først avslørt etter at de har forårsaket stor skade. De kan være vel ansett og eksperter på å skjule spor, true til taushet – og inkludere andre i deres tåkelegging og bagatellisering. Jeg har sett det på nært hold og med profesjonell avstand, der min jobb har vært å slukke brann, skape trygghet og tenne håp. Det er lite som gir mer mening enn å få hjelpe gode mennesker til å gi slipp på det som er så vondt og samtidig gi seg selv og verden en ny sjanse.

Blant de som skader, er det noe som går igjen. Avsløringene blir som regel etterfulgt av bortforklaringer og unnskyldninger, der andre må bære skyld og der de fremstiller seg selv som et offer. Her har de spisskompetanse som også har blitt brukt som en slags trøst, aksept og tillatelse da de tok de verste valg. For oss andre er det viktig å være oppmerksom, gjenkjenne og unngå at det vi sier eller gjør, kan tas til inntekt for denne typen syk logikk.

PROBLEMATISK. Nylig leverte flere anerkjente psykiatere en kronikk som etterlater et uheldig bilde. I kronikken er de opptatt av at leger som jobber innen psykisk helse, må bli flinkere til å begrense seg til arbeidsoppgaver som bare leger kan gjøre for å unngå at psykiatere i dagens offentlige helsesystem «drukner» i oppgaver. Dette kan selvsagt være både riktig og viktig, men jeg mener at de bommer grovt når de skriver at «kanskje er dette også en del av bakgrunnen for de grenseoverskridelser vi av og til hører om fra psykiatere – man roter med roller og blir grenseløs».

Dette er problematisk og kan ikke bli stående uimotsagt. Grenseoverskridelser som vi tidvis får høre om, kan ikke bortforklares med henvisning til arbeidsoppgaver og utfordringer knyttet til organisering av «psykiatrien». Dette er feil analyse, feil tiltak – og feil signal – som sendes ut.

FELLES KAMP. Denne logikken holder ikke i møte med leger som roter med roller og er grenseoverskridende. Den funker ikke i forhold til andre yrkesgrupper. Selv om en brannmann opplever at han druknet i arbeidsoppgaver og kjenner på behov for å begrense både mengde og typer oppgaver, er det ingen som vil antyde at dette kan forklare eller unnskylde om brannmannen er en pyroman som finner glede i å gjøre det motsatte av det brannmenn er satt til å gjøre, dersom han brenner ned andres eiendom for selv å kjenne på en syk spenning og tilfredsstillelse.

Jeg har ingen tro på at de aktuelle legene står for, eller ønsker, å formidle dette, og håper at min tilbakemelding oppleves som et bidrag til felles kamp.

Teksten står også i sterk kontrast til en tidligere kronikk der flere av de samme legene bidrar med et viktig, tydelig og godt budskap.

Ingen oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatterne oppgir ikke andre interessekonflikter enn den profesjon og yrkesrolle han besitter.

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 05-utgaven