Hvilepuls

SÅ BLIR DET OVERTID igjen, da. Pasienten på rom 17 har plutselig fått korttidsplass på sykehjem helt på tampen av arbeidsdagen, og epikrisen må være ferdig for fem minutter siden. Pasienten på rom 18 har snublet på vei til toalettet og trenger legetilsyn. Sommervikaren lurer på hvordan man henviser til fysioterapeut. 

Pårørende til pasienten i seng 2 på rom 14, vil snakke med en overlege, men i lys av det norske helsevesenets spesialistmangel, er de villige til å la sin, vel å merke forståelige, frustrasjon gå ut over noen med mindre erfaring. Dokumentet som skulle vært sendt til avdelingssekretæren til utskrift, har via en feil i journalsystemet endt opp hos en lettere forvirret helsesekretær i en annen by. Sommervikaren lurer på hvordan man henviser til klinisk ernæringsfysiolog. 

Farmasøyten på sykehusapoteket ringer: det er mangel på prednisolon 20 milligrams tabletter, kan de gi pasienten 5 milligrams tabletter i stedet? Sommervikaren lurer på hvordan man henviser til røntgen. 

En sykepleier stikker hodet inn på kontoret: kan 5-sengen på 12-rommet få noe mot kvalmen, og han på korridorplass 3 har brystsmerter, skal vi ta et EKG? Et mailvarsel dukker opp på skjermen: det er travelt i akuttmottaket, kan noen jobbe ekstra i kveld? Hvor er buksa mi, hvor er skjorta mi, hvor er overlegen som jeg skulle drøftet med? Sommervikaren lurer på hvordan man henviser til palliativt team.

Omsider er det helg og vi sitter i en bil på vei ut mot stranden. En ambulanse passerer i motsatt kjøreretning med sirener og blålys på, og samtalen stopper opp mens alle lurer på hvem og hva som er på vei til sykehuset i slik hast. Bilulykke? Hjerteinfarkt? Pustevansker? Vi ser det for oss, teamet som står klart til å ta imot pasienten i samme øyeblikk som ambulansen stopper foran akuttmottaket. Men i dag er det ikke oss som står der. I dag har vi fri. Vi kjører videre og snakker ikke om jobben.

Meldingen lyser opp på alles mobiltelefoner samtidig. «Vakant nattevakt i natt, si ifra hvis du har mulighet til å ta den.» En kort stund frister det nesten. Pliktfølelsen. Idealismen. Trangen til å trå til når det trengs mest, til å være en lagspiller, til å dra sin del av lasset og vel så det. Men så er det søvnmangelen. Klesvasken som hoper seg opp. De sosiale planene som må avlyses, den ene dagen hele vennegjengen har fri samtidig. Vi ser på hverandre. «Leger må leve,» sier jeg og skrur av telefonen.

Og så er havet der. Garborgs og Kiellands hav, det siste sunne i den syke verden. «Alt kjem uendeleg tilbake ved eit hav,» skrev Åse-Marie Nesse, hun var fra Jæren og visste hva hun snakket om. Det blåser friskt inn fra Nordsjøen. Alt kommer uendelig tilbake ved et hav. Også hvilepulsen.

Ingen oppgitte interessekonflikter.