Når politikerne har gjort sitt, kan pasienten fortsatt stå uten hjelp

Magne Wang Fredriksen, LHL, Landsforeningen for hjerte, lunge og hjerneslag
Jannicke Bruvik, Pasient- og brukerombudene i Norge
Lilly Ann Elvestad, FFO
Trine Wigtil, SAFO
Nora Thunem, Unge funksjonshemmede
Tonje Jevari, Brukerrop
Berit Brørby, Rådet for et aldersvennlig Norge
Anita Vatland, Pårørendealliansen
Robin Kirknes Andreassen, Pårørendealliansen Ung

Vi som skriver dette, representerer pasient- og brukere, i Helsereformutvalgets referansegruppe. Når utvalget nå snart leverer sine anbefalinger, vil vi si noe hva som har vært vårt viktigste innspill: Reformen må plassere ansvar, myndighet og penger slik at verken pasienten eller pårørende slipper å binde tjenestene sammen selv.

Et menneske kan i dag bli vurdert som for friskt for spesialisthelsetjenesten og for sykt for kommunen. Begge vurderingene kan følge hvert sitt regelverk og likevel etterlate pasienten uten et forsvarlig tilbud.

I 2025 tok nær 17 500 mennesker kontakt med Pasient- og brukerombudet. Ombudene møter de samme mønstrene år etter år: informasjon som ikke følger pasienten, oppfølging som uteblir, og syke mennesker og pårørende som selv må få fastlege, sykehus og kommune til å snakke sammen.

Hver enkeltbeslutning kan la seg forklare, men til sammen kan de gi et uforsvarlig forløp. Fastlegen har henvist. Sykehuset har skrevet ut. Kommunen har fattet vedtak. Alle kan ha gjort sitt, mens pasienten fortsatt mangler behandlingen, rehabiliteringen eller oppfølgingen som skulle få hverdagen til å fungere.

Det er i dette mellomrommet helsereformen må virke.

Ansvar må følge pasienten

Utvalget bør foreslå et ansvar som ikke stanser ved virksomhetens dør. For mennesker med langvarige og sammensatte behov må det finnes én koordinerende funksjon som har myndighet, kapasitet og plikt til å drive forløpet fremover. En koordinator uten tid eller virkemidler er bare et navn i en plan.

En utskrivning eller en sendt epikrise kan heller ikke alene regnes som en vellykket overgang. Ansvaret må være tydelig plassert til neste tjeneste har nødvendig informasjon, har avklart oppgavene og faktisk kan overta. Felles digitale løsninger er viktige, men teknologi løser bare informasjonsbruddet. Den løser ikke uklarheten om hvem som skal handle.

Penger og styring må trekke samme vei

Kommuner og sykehus styres etter ulike budsjetter, mål og insentiver. En tidlig utskrivning kan spare sykehuset for kostnader, men flytte dem og risikoen til kommunen, pasienten og familien. Når én del av tjenesten kan spare ved å sende oppgaven videre, blir fragmentering en systemegenskap.

Utvalget bør foreslå felles styringsmål for hele pasientforløpet og prøve ut forløpsfinansiering eller felles budsjetter for grupper med langvarige og sammensatte behov. Tjenestene bør måles på om informasjonen kommer fram, habilitering eller rehabilitering starter og avtalt oppfølging skjer. Ikke bare på aktivitet i hvert enkelt ledd.

Og så må styringen belønne forebygging, tidlig innsats, rehabilitering og god oppfølging etter utskrivning. Helsefellesskapene må få myndighet og virkemidler til å treffe beslutninger som forplikter både kommuner og sykehus.

Oppgaver må ikke flyttes fra sykehusene før kommunene har kompetanse, kapasitet og finansiering til å overta dem. Ellers flyttes også risikoen, ofte helt hjem til kjøkkenbordet hos pasienter og pårørende.

Lik rett, ulik organisering

Kommunene har svært ulike forutsetninger for å løse stadig mer komplekse oppgaver. Det tilsier fleksibilitet i organiseringen, men ikke i innbyggernes rettigheter. Der én kommune ikke kan bygge et forsvarlig fagmiljø alene, må oppgaven løses gjennom forpliktende interkommunalt samarbeid, regionale løsninger eller felles team med spesialisthelsetjenesten. Svaret kan ikke være at innbyggeren får et svakere tilbud.

Retten til forsvarlige tjenester kan ikke avhenge av postnummer, diagnose, alder, funksjonsevne eller evnen til å kjempe seg fram i systemet.

Rettigheter har liten verdi dersom klager tar så lang tid at hjelpen kommer for sent, eller lovbrudd ikke fører til varig endring. Statsforvalteren må ha reell adgang til å prøve om et tilbud er forsvarlig også når kommunen viser til lokalt handlingsrom. Ved lovbrudd må det kunne brukes sterkere reaksjoner dersom svikten fortsetter.

Pårørende skal få være pårørende

Mange pårørende gjør i dag arbeidet systemet selv skulle ha gjort. De gjentar sykehistorien, følger opp henvisninger, etterlyser vedtak og passer på at nye medisiner blir kjent i neste ledd. Innsatsen er uvurderlig, men den kan ikke være en forutsetning for forsvarlige tjenester. Det skal ikke være en risikofaktor å mangle en ressurssterk pårørende.

Utvalget må foreslå mer enn et nytt organisasjonskart og nye forventninger om samarbeid. Politisk ledelse må tørre å følge opp også når løsningene utfordrer dagens styringslinjer og pengestrømmer.

Prøven er denne: Kan pasienten få rett hjelp til rett tid uten selv å lede arbeidet mellom tjenestene eller uten at pårørende må sikre at så skjer?

Hvis svaret på dette fortsatt er nei, er helsetjenesten heller ikke blitt sammenhengende.