Psykiske lidelser må forstås på flere nivåer

Hansen har rett i at studien av sykdomsbyrde i Norge ikke beviser at psykiske lidelser er hjernesykdommer. Nevrologiske og psykiatriske tilstander ble samlet i én kategori, og kategoriseringen er et premiss for analysen, ikke et resultat. Men det betyr ikke at psykiske lidelser ikke kan forstås som sykdommer som involverer hjernen.

Sykdom krever ikke en biomarkør

I medisin stilles mange diagnoser, også ved anerkjente nevrologiske sykdommer, på grunnlag av symptomer, funn og forløp uten en bekreftende biomarkør. At vi mangler slike for de fleste psykiske lidelser, betyr ikke at de ikke er reelle sykdommer. Vi skal lete etter biologiske mekanismer, men dagens teknologi bør ikke avgjøre hva som får kalles sykdom.

Psykisk og biologisk er ikke konkurrerende virkeligheter

Psykiske lidelser oppstår i et samspill mellom genetisk sårbarhet, biologiske mekanismer, kroppslig sykdom, erfaringer og belastninger. Erfaringer, relasjoner og traumer virker gjennom kropp og hjerne. Miljøets betydning gjør ikke en sykdom mindre biologisk, og biologiske mekanismer gjør ikke psykologiske og sosiale forhold mindre viktige. Det er ingen motsetning mellom å omtale alvorlige psykiske lidelser som hjernesykdommer og å forstå dem i en biologisk, psykologisk og sosial sammenheng.

Symptomer er ikke det samme som sykdom

Ikke alle med brystsmerter har hjertesykdom, og ikke alle som er triste eller redde har en angst- eller depresjonslidelse. Hansen viser til at mennesker med kreft ofte utvikler angst og depresjon. Eksemplet illustrerer hvorfor vi må skille mellom normale reaksjoner og sykdom: Én kan være forståelig trist, en annen utvikle alvorlig depresjon med betydelig funksjonstap. Konteksten er avgjørende, men gjør ikke lidelsen mindre reell. God klinisk praksis handler om å trekke slike skiller. Norsk psykiatrisk forenings «Kloke valg»-anbefalinger vektlegger nettopp å motvirke sykeliggjøring av livssmerte og overbehandling.

Hva vi sier til pasienten

Hansen spør om det er klinisk nyttig å fortelle mennesker med angst at de har en hjernesykdom. Spørsmålet er legitimt. Et begrep som egner seg for forskning og prioritering, er ikke nødvendigvis den beste forklaringen for den enkelte pasient. Forskning tyder på at ensidig biologiske forklaringer kan redusere skyld, men samtidig øke pessimismen om bedring. For mange med angst vil en psykologisk forståelse av hva som opprettholder plagene, være mest hjelpsom. Det gjør ikke alvorlige psykiske lidelser mindre til sykdom, men klinisk kommunikasjon krever skjønn.

Behandlingseffekt avgjør ikke årsaken

Hansen viser med rette til fremskrittene psykologisk behandling har gitt ved OCD, panikklidelse og sosial angst. Men behandlingseffekt er ikke etiologisk evidens. At eksponering med responsprevensjon virker ved OCD, viser ikke at lidelsen har en primært psykologisk årsak, like lite som effekten av et legemiddel viser at lidelsen skyldes mangel på signalstoffet det påvirker. Både psykologisk og medikamentell behandling påvirker hjernefunksjon, via ulike mekanismer.

Psykiatri og nevrologi nærmer seg hverandre

Skillet mellom «organiske» nevrologiske sykdommer og «funksjonelle» psykiske lidelser er blitt vanskeligere å opprettholde. Psykiatri skal ikke bli nevrologi, og ingen forklaringsnivåer skal fortrenge de andre. Tettere samarbeid gir bedre behandling, ikke minst for pasienter som faller mellom fagområdene.

To feilslutninger vi må unngå

Sorg, frykt og uro er normale deler av livet, og Hansen har rett i at sykeliggjøring kan gjøre skade. Men bekymringen for sykeliggjøring må ikke gjøre oss tilbakeholdne med å omtale alvorlige psykiske lidelser som sykdom. Schizofreni, bipolar lidelse, alvorlig depresjon og andre alvorlige psykiske lidelser kan innebære omfattende funksjonstap, redusert livskvalitet og betydelig overdødelighet. Psykiatrien må kunne gjøre begge deler: normalisere livssmerte og gjenkjenne alvorlig sykdom.

Ikke medisin mot psykologi

Hansen avslutter med at det ikke er medisin mot psykologi. Vi er enige, og nettopp derfor skurrer det når deler av argumentasjonen hans stiller en medisinsk sykdomsmodell opp mot psykologiske fremskritt. Pasientene er best tjent med færrest mulige faglige vollgraver. God psykiatri bygger på en integrert forståelse av biologi, psykologi og samfunn, og tilbyr den hjelpen som virker, uavhengig av hvilket fag kunnskapen kommer fra.

Ingen oppgitte interessekonflikter