Kommuneoverlegen – en nøkkelrolle i ny helsereform?

I mindre kommuner er kommuneoverlegefunksjonen ofte underdimensjonert, i mange av de større kommunene, fragmentert. Ingen av delene gir det overblikket en samfunnsmedisiner skal tilføre kommunen – hverken til helsetjenesten, folkehelsearbeidet eller innenfor beredskap.

Underdimensjonert og uklar

Ifølge Helsedirektoratet er om lag 44 prosent av kommuneoverlegene i halv stilling eller mindre. Kommuneoverlegestillingen kombineres i hovedsak med klinisk allmennmedisinsk arbeid, i noen tilfeller ledelsesfunksjoner.

Når kommuneoverlegen defineres utfra allmennmedisinsk virke eller ledelse for helsetjenester, er det ikke bare en reduksjon av faget samfunnsmedisin, det bidrar også til uklar rolleforståelse, både internt i kommunen og med kommunens samhandlingsaktører som helseforetak, fylkeskommune og statsforvalter.

Rolleforståelse og god ressursbruk er særlig aktuelt nå som Helsereformutvalget skal stake ut en ny, mer bærekraftig kurs for vår felles helsetjeneste. Bakteppet er godt kjent: Sentralisering og spesialisering har preget helsetjenesteutviklingen de siste årene. Samtidig blir vi flere eldre og færre i yrkesaktiv alder.

Enighet om behovet for kommuneoverlegen

Koronakommisjonen omtalte hvordan kommuneoverlegefunksjonen ble navet i pandemihåndteringen lokalt. Ikke en eneste samfunnssektor var uberørt av pandemien. Med sin lokale samfunnsmedisinske fagforankring ble kommuneoverlegen en sentral brobygger mellom nasjonale myndigheter og lokalbefolkningen. Samfunnsmedisinsk kompetanse i kommunen ble belyst i sin fulle bredde. Et smittsomt virus illustrerte hvor omfattende samfunnsmedisin er.

Pandemien avdekket et spesifikt behov for kommuneoverlegen. Men oppgavene til kommuneoverlegen står i kø, også i dag.

Helhet er et mål

Norge er en velferdsstat i verdensklasse, kjennetegnet ved høy kompetanse og mangfold av tjenester. Paradoksalt nok gir dette også noen utfordringer: Når pasienter og innbyggere forstås utfra faglige definisjoner og tjenester som er innrammet av juss og stramme budsjetter, oppstår fragmentering og sektorisering.

Samtidig som vi jobber for helhetlige tjenester til pasienter, må vi sørge for en samfunnsutvikling som demper etterspørselen etter helsetjenester.

Både for det systematiske folkehelsearbeidet og for samhandlingsutfordringer i helsetjenesten, er kommuneoverlegen i lovverket definert å spille en viktig rolle.

Kommuneoverlegen skal kjenne til lokalsamfunnet som helhet: Levekår, sosiale helseforskjeller, strukturelle risikofaktorer for sykdom, og særlige sårbare grupper. Denne kunnskapen inngår i dimensjonering av helsetjenestene våre, og peker ut områder for folkehelsearbeid og beredskapsplanlegging i kommunen. Alt henger sammen, og viser en faglig spennvidde som er unik for samfunnsmedisin.

Kombilegens svøpe

Både fastlegene og kommuneoverlegen jobber med samme innbyggergruppe. Fastlegen med sitt listeansvar for deler av befolkningen, kommuneoverlegen med hele befolkningen. Begge jobber i nærhet til de øvrige tjenestene i kommunen, og nært på lokalsamfunnet – der livet leves, helse fremmes og sykdom forebygges.

I mange distriktskommuner er disse to funksjonene ivaretatt av en og samme person, ofte kalt «kombilegen».

De siste 10 årene har fastlegekrisen gjort seg gjeldende over hele landet. Parallelt med denne har det også pågått en mindre omtalt kommuneoverlegekrise. Tiltak har vært rettet mot fastlegeordningen, mens det har det vært lite debatt om hvilke konsekvenser fastlegekrisen har hatt for den andre delen av kombilegen - samfunnsmedisineren. Når stadig flere distriktskommuner tar i bruk rotasjonstillinger i fastlegeordningen, hva skjer da med kommuneoverlegen?

Nasjonal veileder ikke nok

Hensikten med den lovpålagte kommuneoverlegefunksjonen er å sikre oversikt over lokalsamfunnet, gi råd på tvers av kommunalområder og til øverste ledelse – der helheten skal ivaretas. Også den myndighet som kommuneoverlegen i hastesaker utøver, skal kalibreres mot nettopp et helhetshensyn.

Dette er godt beskrevet i den nasjonale veilederen «Kommunens organisering av kommuneoverlegefunksjonen og samfunnsmedisinsk arbeid i kommunen». Målet med denne er at alle kommuner får tilgang på sin samfunnsmedisiner og kan bruke denne etter intensjonen.

Det er ingen automatisk sammenheng mellom nasjonal veileder og endret praksis. Tallene fra Helsedirektoratet tyder på at kommuneoverlegen i mange kommuner fungerer på andres premisser enn funksjonens egne. Kommunene må lære av hverandre i å ta sitt ansvar for å sikre at kommuneoverlegen både har samfunnsmedisinsk kompetanse og kapasitet. Det finnes heldigvis kommuner som viser vei, eksempelvis Vestvågøy. Lærdommen fra pandemien ga oss en nasjonal veileder, og behovet for den er like stort med dagens utfordringsbilde.